Hilde og Ole Martin

Kambodsja

2012-02-07T15:39:00.000+08:00

Vi har nettopp kommethjem etter ei fantastisk uke i Kambodsja hvor Misjonsalliansen haddesin årlige konferanse for utsendinger i Asia.

Sammenliknet med mange storbyer i Asia er Phnom Penh nesten som en landsby – få høyhus, roligtrafikk, ikke veldig mye folk og mangle innslag av "enkle" transportmidler.

Mye av person- og varetransporten er på sykkel og moped, gjerne kraftig overlesset.

Første kvelden var vi på "cruise" på Mekong-elva. Her er en del av gjengen på dekk. Styreleder i Misjonsalliansen, Paul Erik Wirgenes til venstre, hadde tatt turen fra Norge

Torturapparat og illustrasjon fra folkemordmuseet i Phnom Penh. Under Røde Khmer fra 1975-79 ble i underkant av 2 millioner mennesker drept. Det kan virke som om utviklingen i Kambodsja ligger etter flere sammenlignbare land. Kanskje det skyldes at det ikke er tatt et skikkelig rettslig oppgjør med Røde Khmer. "Alle" familier har noen som forsvant i perioden, og mange av overgriperne lever og er fortsatt i maktposisjoner.

Misjonsalliansen jobber gjennom en partner med landsbygdutvikling. De fleste husene på landsbygda, der risdyrkning er hovednæringsvei, er bygd på påler pga. årlig flom.

Ristørking

Vi fikk være med og hilse på samarbeidpartnere og se på prosjekter. Her fra et møte med med den lokale organisasjonen som orienterte om situasjonen i sin landsby. De fortalte mye om egen "bank", en spare- og låneordning startet, eid og drevet av de selv. Alle medlemmer sparer månedlig og kapitalen brukes til lån til de samme medlemmene. Selveid, null gebyr, ingen administrasjonskostnad og 100% demokratisk.

Etterpå var det lunsj. God, hjemmelaget mat med fisk, ris, kjøttsuppe og ulike salater. (En utfordring med god bordskikk for en trønder med stive bein).

En fiskedam med 500 fisk og den stolte eieren. Resultatet av et prosjekt for alternativ inntekt gir denne familien mye fisk, i tillegg til at salg finansierer ny settefisk og fôr.

De siste dagene var vi samlet til faglige og oppbyggelige samlinger på et feriested ved kysten sør i Kambodsja. Vi bodde på en "green resort" - i bambushytter med veldig enkel standard, solcelleenergi og økologisk mat. Over er utsikten fra hytta vår.

Bambushytter er mer åpne enn telt og dyrelydene om natta er eksotiske. Enda mer spennende når vi fikk besøk inne. Her en levende frosk som har tatt ansvar for en dorull på badet!

Solnedgang over Kep, Kambodsja.

Der det er hjerterom er det husrom

2012-01-27T11:19:00.001+08:00

Metro Manila med sine 18 millioner innbyggere og tett trafikk er en utfordring for ei som trives med frisk luft, turmuligheter og natur. På grønne Marinduque med kokospalmer, sjø, frisk luft, rolig tempo og dårlig internettforbindelse kan jeg (Hilde) ikke gjøre annet enn å trives. Utfordringene er mange for innbyggerne her. Manglende inntekt, lite mat, dårlig helsetilbud, manglende infrastruktur, store familier, tuberkulose, diare, barn som ikke går på skolen osv osv osv.

Talawan er en av barangayene (småkommunene) der Misjonsalliansen jobber. Stedet har litt over 500 innbyggere. En tur inn dit ga mersmak. Jeg ble fortalt at det ville ta rundt tre timer å gå fra stedet der bilen måtte gi opp. Rooolig gange, mange stopp og ja ... turen tok cirka tre timer. Kanskje greit å legge til at temperaturen var rundt 30 grader og at luftfuktigheten var høy. Svetter gjør man om man bare tenker på å bevege seg.

Rakel er ansatt i Misjonsalliansen og har litt av en arbeidsveg når hun skal til Talawan.

Aldrin jobber i Misjonsalliansen. Iren er volontør fra Norge og skal være her i tre måneder.

Innbyggerne i Talawan har dannet en egen organisasjon som samarbeider med Misjonsalliansen for å utvikle samfunnet. På programmet vårt var et møte med dem i tillegg til besøk på skolen, registrering av fadderbarn og tur til vannkilden som snart vil gi vann til barangayens innbyggere. De har planlagt et vanningssystem som bygges med støtte fra Misjonsalliansen og myndighetene. I tillegg fikk vi snakke med Barangay Captain (leder i kommunen) og kona hans. De åpnet hjemmet sitt, flyttet ut av soveplassene sine og serverte mat.

Kokeplassen

Vi møtte vennlighet og gjestfrihet hos lederen i lokalsamfunnet og kona hans.

Noen få bilder greier ikke å beskrive stedet og atmosfæren. Her fins det ikke helsesenter eller helsepersonell, innlagt vann eller kloakksystem/latriner. De færreste har elektrisitet, familiene består gjerne av mer enn seks barn og fødende går til nærmeste helsesenter tre timer unna (hvis da da ikke føder hjemme i hytta).

Vann må hentes fra et oppkomme et stykke unna ...

... og alle hjelper til ...

... selv om armene er små, det er tungt, bratt og gjørmete.

Avkjøling

God nytt kinesisk år!

2012-01-23T16:46:00.000+08:00

I dag, 23. januar, starter et nytt år i følge den kinesiske kalenderen.

Kinesisk nyttår er den viktigste av de tradisjonelle kinesiske høytidene. Den starter nyttårsdag, i år 23. januar, og slutter med lanternefestival på den 15. dagen. Nyttårdag er alltid den første dagen medandre nymåne etter vintersolverv.

Kinesisknyttår blir feiret også utenfor Kina i områder med store befolkningsgrupper avetniske kinesere, som på Filippinene. Hele sist natt (natt til 23. januar) vardet heftig fyrverkeri. I går kveld var et større restaurantområde i nærheten avder vi bor fylt med folk som var ute og feiret, og på et eget område satt mange”synske” klare til å spå alle som er spente på framtiden og hva ”dragens år”vil bringe.

Dragen regnes som den størstefavoritten av de tolv dyretegnene brukt i den kinesiske kalenderen, og de somblir født i dragens år ventes å bli ambisiøse og suksessrike. Utfordringener herved gitt!

Frivillig arbeid

2012-01-22T18:08:00.002+08:00

Fra Misjonsalliansens blogg

Nyttige og unyttige fakta om Filippinene

2012-01-11T13:52:00.000+08:00

Filippinene er enøygruppe med 7107 øyer og er det eneste sørøstasiatiske landet som ikke delernoen landegrenser med sine naboer.

Med en befolkning på ca.100 millioner mennesker, er Filippinene det 12. mest folkerike landet i verden.

På Filippinene er det merenn 200 vulkaner, men bare noen få er aktive. VulkanenMayon har verdens mest perfekte koniske form.

I Tabon Cave er det funnetfossile bevis for Homo Sapiens. I følge studiene, var området bebodd for rundtfemti tusen år siden.

Det filippinske flaggeter det eneste flagget i verden som er heist opp-ned når landet er i krig.

Ferdinand Magellan, denportugisiske oppdagelsesreisende, var den første europeer til å besøkeFilippinene.

Mount Apo, 2954 m.o.h. påøya Mindanao, er det høyeste punktet.

To tusen år gamle ris-terrasser fins nord i landet. De er akkreditert som World HeritageSites.

Nasjonen ble døptFilippinene etter kong Filip II av Spania.

Filippinene var spanskkoloni fra 1521 til 1898, da landet ble kjøpt av USA.

Filippinene regnes somverdens ”SMS-hovedstad”. Mellom 350 og 400 millioner tekstmeldingersendes daglig, som er mer enn det daglige antallet tekstmeldinger sendt i USAog Europa til sammen.

Filippinene har enkystlinje på 36 289 kilometer. USA, med 30 ganger større areal, har enkystlinjen på 19 924 kilometer.

En jeepney er etfilippinsk ikon og utgjør stammen i kollektivtrafikken. Den åpne minibussen eren videreutvikling av Willies Jeep fra andre verdenskrig.

Karaoke ble oppfunnet påFilippinene - ikke i Japan.

De viktigstenaturressursene på Filippinene er tømmer, gull, kobber, nikkel, jern, sølv ogolje.

Filippinene er den tredjestørste engelsktalende nasjonen i verden (engelsk er ett av flere språk).

Filippinene har mangefantastiske strender, den mest populære er verdenskjente White Beach på Boracay.

Hjemme igjen

2012-01-08T11:10:00.000+08:00

Bymarka i Trondheim 21. desember

Da er vi hjemme igjen i Manila etter ferie i Norge med herlige dager sammen familie og venner. Nydelige turer med silkeføre og lav sol. Rolige dager på hytta på Røros og fantastisk å gå i byen (Trondheim) uten å stå i kø.

Utsikt fra hytta på Røros

Vi er utrolig heldige som kan reise til fantastiske Norge og ta en pause. Det er rikdom å ha en stor familie og trofaste venner som pleier forholdet til tross for lang avstand. Vi er velsignet som kan gå i vår "gamle" menighet og føle oss velkomne og inkludert.

Det melder seg tanker om det er verdt å forlate alt vi har i Norge, om det er riktig å være lenge borte fra unger og foreldre og om vi heller kunne gjøre mer nytte for oss i Norge enn på Filippinene. Hva det er som egentlig motiverer oss til å reise? Spørsmålet blir ekstra aktuelt når en nettopp har sagt ha det.

Hadde vi ikke hatt vår tro og ment at det var riktig å reise, hadde vi heller ikke vært på Filippinene. Likevel er det veldig greit å bli mint om konkrete ord fra Bibelen i rett tid. Denne gangen fikk vi: "Gå i gang med arbeidet!

For jeg er med dere,

sier Herren over hærskarene." (Haggai, 2:4)

Maligayang Pasko!

2011-12-14T15:12:00.000+08:00

Vi pakker kofferten og tankene flytter seg stadig til Trondheim og alle våre kjære der. Fredag kveld lander flyet på Værnes og i tre uker fremover skal vi nyte livet sammen unger, familie og venner. Vi gleder oss!

Her i Manila har butikkene vært julepyntet og julemusikk er blitt spilt siden 1. september. Vi har hengt opp julekrans på døra, men den forsvinner helt i forhold til naboenes juledekorasjoner. De som har råd til det pynter gjerne hele huset med lys og dekorasjoner.

Kontrastene er voldsomme, og tanken på at rundt 40 millioner mennesker i landet lever for under 1 dollar dagen gjør at den overdådige julepynten ikke gir gode refleksjoner. Det er mange som vil være sultne på julaften, mange som er uten tak over hodet, mange gatebarn uten noen som bryr seg, mange syke som ikke har råd til medisiner...

Det er heldigvis èn som bryr seg og som ikke glemmer noen av oss. Det er Han vi skal feire. Litt av en julegave... Jesu kjærlighet kan vi både ta i mot som gave og få dele med andre.

God jul! Maligayang Pasko! Merry Christmas! Feliz Navidad!

Ny samboer

2011-12-09T08:14:00.001+08:00

Vi har fåttny samboer som er selvstendig, frimodig og langt fra kravstor. Vi ertilbøyelige til å beskrive boforholdene vi tilbyr som et ”høl”, men samboerener tilsynelatende storfornøyd. Vi møtes gjerne hver kveld til et kort samvær påstua. Så langt har det vært vanskelig å få halt i land en rimeligleiekontrakt eller samboeravtale. Dialogen er gjerne svært ensidig, oghovedsakelig i form av enstavelsesord uttrykt i ren forskrekkelse. Forholdet er ærlig talt ikke det beste, og samboeren nekter å identifisere segeller utvide kontakten. Forsøk på å forklare at vi egentlig ikke ønskersamboere og oppfordringer om å flytte ut har ikke blitt etterfulgt. Faktisk har samboerforholdet utviklet seg til et så stort problem at vi nåønsker livet av vedkommende. Profesjonell leiemorder er hyret inn og prisavtalt. Lykkes bøddelen, avsluttes forholdet med det første. Vilever i håpet om at samboeren ikke allerede har rukket å invitere inn hele rotte-familien.

Hybelen i garderobeskapet

Samboeren - Rattus rattus

Maguindanao massakren

2011-11-23T20:45:00.001+08:00

I dag (23. november) er det to år siden den verste enkeltstående politisk motiverte forbrytelsen i nyere filippinsk historie, kjent som Maguindanao massakren. 23. november 2009 ble 58 mennesker drept. Drapene var trolig politisk motivert. Ofrene var på vei for å registrere Esmael Mangudadatu som kandidat til guvernørvalg. Det mistenkes at en konkurrerende kandidat og hans familie sto bak massakren. Familiemedlemmer og støttespillere av Mangudadatu ble drept. Blant de drepte var hans kone, en gravid søster og ei tante. I tillegg ble tilfeldig forbipasserende og 32 journalister drept. Noen av ofrene ble senere funnet i en massegrav. Rettsaken mot de ca 200 mistenkte startet tidligere i år, men er forventet å ta lang tid. Årsaken er blant annet at saken har knytninger til Filippinenes tidligere president, Gloria Macapagal-Arroyo. Ved presidentvalget i 2004, mens den mistenkte familien Ampatuan satt ved makten i Maguindanao, fikk hun samtlige stemmer i provinsen!

På Filippinene er mange provinser styrt av familieklaner som innehar de fleste politiske verv og beholder makten gjennom stemmejuks og vold. I tillegg er det sammenfall mellom økonomisk og politisk maktelite, så politiske verv har stor økonomisk betydning. Noen klaner har private hærer med leiesoldater for å beskytte sin posisjon. Stemmekjøp, politiske verv som går i arv, vold som del av den politiske kampen og et korrupt statsapparat er med på å opprettholde klasseskiller. En kan få inntrykk av at makteliten ser seg tjent med å holde ”massene” i fattigdom for at de ikke skal bli en politisk trussel.

Illegale immigranter

2011-11-16T09:54:00.001+08:00

http://blogg.misjonsalliansen.no/innlegg/article/79023

Mount Kinabalu

2011-11-11T14:56:00.001+08:00

Vi dro til Malaysia for å bestige Mount Kinabalu, 4095,2 moh. Tross dårlig værmelding kom vi til topps uten å bli våte. Det regnet før vi startet, det regnet mens vi hvilte på Laban Rata og det høljet ned fem minutter etter at vi avsluttet turen.

Dagen før turen starter. Fjellet ruver og frister. Vi er litt spente på om knær og kropp vil holde.

Vi startet på 1800 moh og gikk 6 km opp til Laban Rata 3272 moh...ja det var BRATT og mange trappetrinn

Alt av mat og utstyr til overnattingsstedet blir bært opp daglig. Her tre kvinnelige muslimske bærere.

Begynner å merke høyden...vi har gått 5 km og steget 1135 m. Bare 1 km igjen til Laban Rata der vi skal spise og sove noen timer

Kl. 02.45 starter vi med hodelykt og hodepine, 3272 moh . 2 km senere når vi 3929 m...500 meter igjen til toppen og det er fortsatt mørkt

Smilet sier alt...nå er det bare å vente til sola står opp

Toppen så vi ordentlig først på veg ned igjen

Laban Rata, overnattingsstedet 3272 moh

To par slitne føtter slapper av etter turen. Fjellet skimtes i bakgrunnen. 8 1/2 km opp med en stigning på 2229 m, samme lengde og høydeforskjell ned igjen i løpet av 1 1/2 døgn ... jo det kjentes i bena.

29. oktober....alltid en bra dag!

2011-10-29T20:45:00.000+08:00

Han er 52 år og forsatt like glad i biler.....

......og dessert. Det er en utfordring å feire bursdag når hele familien er på andre siden av jordkloden. Heldigvis har han ei her som sørger for både pakker til frokost og dessert etter middagen. Telefonen er dessuten god å ha. Takk til alle som ringer :-)

Vi har vært en tur ut og her er bilder fra kveldens middag og nabolaget vårt.

Et av våre nabohus bygd etter at vi kom til Filippinene for snart to år siden.

Nabogata...en av hovedveiene gjennom Metro Manila. Dere som har vært her kan bare late som dere kjenner eksosen og støyen igjen.

Jula har vært her siden begynnelsen av september med juledekorasjoner og julemusikk på full styrke i alle kjøpesenter. Hva med et juletre laget av ølflasker? Lekkert!

Nå leker ungene igjen

2011-10-20T10:00:00.000+08:00

På en sandbanke i Manila Bay bor det ca 100 familier. De ble hardt rammet av tyfon tidlig i oktober. Alle ble evakuert og 45 hus ble vasket bort. Nå snekres det på nye hus, fiske og kullproduksjon er i gang og ikke minst, ungene leker igjen!

Manila Rocks

2011-10-16T19:45:00.000+08:00

Kultur

2011-10-14T19:58:00.000+08:00

Hjemmebrent

2011-10-12T20:13:00.000+08:00

Pulo er en sandbanke i Manila Bay hvor det bor ca 100 familier. De livnærer seg ved fiske og produksjon av kull


Drivved og annet gammelt eller ødelagt trevirke samles

Veden stables systematisk og tildekkes med blikkplater og sand

Bål fyres opp i den ene enden

Brennes med liten oksygentilførsel. Røyken legger seg som en sur "tåke" over hele øya og påvirker helsa til de som bor der

Ferdig kull avdekkes etter brenning

Kullet pakkes i plastposer for salg. Kr. 3,50 for en pose på markedet

Tidlig krøkes...

Pakket og klart for salg


Fraktes til markedet

På fjelltur i Manila

2011-10-07T17:27:00.000+08:00

Jeg liker fjell og jeg nyter å gå på fjelltur. Denne uka har jeg vært ved et fjell i Manila som ikke kan sammenlignes med Illimani i La Paz.. Det gir ganske andre assosiasjoner og tanker når fjellet består av søppel. I 2000 kollapset fjellet på bildet og flere hundre ble drept. Den delen av søppelfyllinga ble derfor stengt, men like ved er aktiviteten i dag i full gang. I dette området bor det mennesker tett i tett. Ungdomsskolen i nærheten har over 90 elever i hver klasse. Legene på helsesenteret forteller om mange helseproblem blant befolkningen.
Hverdagen for utrolig mange mennesker på Filippinene består av ganske andre utfordringer enn det vi opplever i Norge.

Rundt 18 millioner innbyggere i Metro Manila produserer mye søppel og her er et av stedene der søppelet sorteres og lagres

2011-09-29T21:00:00.000+08:00

Etter tyfonen

Tyfon

2011-09-28T19:58:00.001+08:00

Som de fleste sikkert har hørt og sett på nyhetene var det tyfon i Manila i går. Ingen fare med oss, vi bor godt. Flere steder derimot stod vannet høyt. Mange ble evakuert, også familier i lokalsamfunn Misjonsalliansen samarbeider med.

Kontoret var stengt i går. Vi var hjemme på grunn av oversvømte veier og nedblåste trær. Frustrerende å se på TV at folk vasset i gatene med vann til livet eller satt på taket for å hindre at det blåste av uten at vi kunne hjelpe. Vi holdt kontakt med noen av våre kollegaer som via sms ble oppdatert på situasjonen i våre arbeidsområder. De familiene som ble hardest rammet bodde nær sjøen. Springflod, enorme bølger og kraftig vind tok husene deres. Evakuering ble iverksatt og alle kom seg etter hvert i sikkerhet. Vi har inntrykk av at myndighetene gjorde en god jobb i dagene før og under tyfonen. Misjonsalliansen vil hjelpe de hardest rammede der vi jobber med å få eget tak over hodet igjen

Trist og urettferdig for alle som mistet hjem og eiendeler i går. Husk på dem!

The Bell

2011-09-24T07:34:00.000+08:00

The Bell er en prisbelønt dokumentarfilm fra Filippinene (6 1/2 min. lang). I tillegg til å ha et tankevekkende budskap, gir den et godt bilde av hvordan mange filippinere lever og "industrien" knyttet til søppelfyllingene. Den viser Misjonsalliansens målgruppe og beskriver håpløsheten og håpet på en sterk måte. God fornøyelse.

Ut av kaoset i byen

2011-09-20T15:56:00.000+08:00


Vulkanen TAAL, en av verdens minste og farligste vulkaner.

I helga dro vi ut av Manila for å trekke inn frisk luft, nyte utsikt og ikke minst få rørt litt på skrotten. Turen gikk til Tagaytay, cirka to timers kjøretur (dersom trafikken ikke er for ille).

Les mer om vulkanen Taal her:

http://www.vulkaner.no/v/volcan/taal.html

Har det bra ja!

Noe av utsikten fra hotellrommet

Drømmen om ei lyspære

2011-09-19T22:38:00.001+08:00

Da jeg for en stund siden besøkte et område i Metro Manila, satt en gruppe barn og tegnet. En av foreldrene drev sommerskole for å forberede barna til skolestart. På Filippinene må man nemlig kunne å lese og skrive før man får begynne på skolen.

Området er en gammel søppelplass, en ulovlig bosetning uten strøm og vann. Det er lett å forstå at et lite barn kan ønske seg både et hus med skikkelig tak og ei lyspære:

Glimt fra ei arbeidsuke

2011-09-11T15:16:00.000+08:00

Det er nå to uker siden vi kom tilbake til Filippinene og hverdagen er i full gang. Det er en overgang å komme fra Norge til en by med rundt 18 millioner innbyggere, mye støy, trafikk og forurensning. Varmen og fuktigheten trives vi med så det går greit. Det tar litt lengre tid å venne seg til at joggeturen må foregå på tredemølle.

I organisasjonen jobbes det med mange ulike prosjekt og i Manila har vi nå godt over 4000 fadderbarn i tillegg til at det drives samfunnsutviklingsprosjekt i tre områder. På Marinduque jobber vi med samfunnsutvikling i ti småkommuner. 54 ansatte og flere hundre frivillige er viktige brikker i arbeidet.

Tirsdag var tre ledere fra interesseorganisasjonen i San Pedro på møte hos ordføreren der de presenterte sine planer for utvikling i området. Sammen med Misjonsalliansen har de undersøkt hvilke behov som bør prioriteres og nå ønsker de et samarbeid med de lokale myndighetene.

Gemmam, Nonette og Ellen er alle frivillige ledere og jobber entusiastisk for å få til et bedre lokalsamfunn. Misjonsalliansen er en viktig partner som bidrar med opplæring, teknisk og finansiell støtte.

Kvinnene øver seg i bilen før møtet med ordføreren. De har forberedt fremlegget godt og tar nå en siste puss på hvordan de skal presentere planene sine. Blant annet er de i gang med å bygge et helsesenter, og ønsker at myndighetene skal bidra med helsepersonell og utstyr.

Her er en gjeng av de ansatte sammen de tre etter møtet. Ordføreren sa han vil støtte prosjektene, så nå gjenstår videre planlegging for samarbeidet med de ulike lederen innen helse, undervisning og inntekstbringende arbeid.

De siste ukene har rundt tusen ungdommer og voksne deltatt ved seminarer om HIV og AIDS. Misjonsalliansen arrangerer de for ungdommer som er med i fadderprogrammet. Foreldrene deres har hatt egne seminardager.

Onsdag var det en gruppe foreldre som fikk informasjon om viruset som fortsatt for mange er veldig skremmende. Det er mye stigmatisering av personer (også barn) som lever med HIV. Det er dessuten veldig få som tester seg og det hersker stor uvitenhet blant folk om HIV og AIDS. Dette ønsker doktor Olive å gjøre noe med ved å gi faktakunnskap og oppmuntre folk til å bry seg og vise omsorg istedet for å utestenge.

Antallet personer som får påvist at de lever med HIV øker dramatisk og man frykter dessuten store mørketall fordi det fortsatt er få som tester seg.

Seminaret starter med sang og "icebreaking"

Dr. Olive har i mange år jobbet med mennesker som lever med HIV eller AIDS. Nå bruker hun tiden til å gi opplysning og prøver å få folk til å forebygge, teste seg og ikke minst være til støtte for andre. Hun er brennede engasjert og ser på dette som sitt kall eller oppgave i livet.

Vi planlegger

2011-09-10T17:20:00.000+08:00

Planlegging er viktigog nødvendig, ikke tvil om det. Målet er gode planer og en god prosess slik atmange får eierskap til og greier å identifisere seg med planen. En god plan sommange slutter seg til gir gode odds for å nå målet.

Her i organisasjonenplanlegger vi også. Masse. Det produseres enorme mengder dokumenter og alle ermed, enten de har noe de skulle ha sagt eller ikke. Nylig har vi hattevaluering av siste års planleggingsprosesser og til uka skal vi evaluere evalueringen.

Intensjonen er god ogiveren hos de som er utpekt til å holde i mikrofonen (lede planleggingen) erstor. Men blir det gode planer? Er det så nøye om det blir gode planer, eller erprosessen det viktigste? Ikke alt er like lett å forstå for oss som har vokstopp i en annen kultur og har en annen referanseramme. Det er lett å tenke ”ombare jeg kunne bestemme”, men så blir det feil også. Frustrasjonsnivået øker ogfortvilelsen er nær når vi ser at vi ikke lærer av tidligere feil. Ting tas oppog diskuteres, men fører ikke til endring.

Vi er så heldige åjobbe i en organisasjon som er bygd på tillit til at Gud virker til tross forvåre mangelfulle evner. Veldig greit å lese dagens bibelord på bibelen.noforrige dagen: (fra Salme 33):

Men Herrens planstår fast for evig,

hans hjertestanker fra slekt til slekt.

Dett var dett

2011-09-02T15:00:00.001+08:00

Anno 2000

Endelig ”ferdig”. Nå kan vi gjøre som vi vil og bruke tiden til det som passer oss best. Alt skal bli så mye enklere. Mindre rot, færre forpliktelser, mindre å koordinere og til og med kanskje bedre råd. Selvrealiseringen får ny næring og glemte hobbyer kan gjenopptas (hvilket bilvrak trenger en kjærlig eier med plass og tid?). Endelig kan vi slappe av og nyte litt av innsats og investeringer. Suksessen er fullkommen: Fire flotte mennesker som en gang var barn står på egne ben og greier seg selv.

Minstemann (Lars) har flyttet hjemmefra, eller rettere sagt, vi har flyttet fra han. En epoke er over. Drømmen om kjernefamilie, sjarmerende småtroll og tusen barnefotballkamper sett fra sidelinja er realisert.

Hver gang en ”unge” har flyttet hjemmefra har vi følt på både suksess og sorg. Heldigvis har vi alltid hatt minst én igjen hjemme, men ikke denne gangen. Nå er det definitivt over selv om vi forventer/håper på ”besøk” av inntil års varighet.

Kanskje vi burde gjort som mange filippinere; tviholdt på ungene hjemme til de giftet seg og så delt av et rom til de nygifte?

Hos oss ble det stille……

På plass i Manila

2011-08-30T20:18:00.000+08:00

Da er vi vel fremme i Manila og nyter luftfuktighet på over 80% og temp rundt 30 varme grader. Godt å kjenne at systemet fungerer og at det man drikker raskt kommer ut gjennom huden.

Tiden i Norge har gått fort, men det er greit å være tilbake og komme i gang med jobb igjen. På grunn av avslutning av ramadan er det offentlige helligdager mandag og tirsdag så kontoret er stengt og trafikken ikke så verst. I morgen er det full hverdag. Blir spennende å treffe kollegaer igjen og oppdatere seg på hva som har skjedd i løpet av norgesoppholdet vårt.

Skal prøve å oppdatere bloggen oftere enn vi har gjort de siste to månedene, så følg med, følg med!

Hjemme

Når hjemme er både her og der

2011-08-24T23:04:00.000+08:00

Lørdag reiser vi hjem igjen til Manila og forlater unger, familie og venner her hjemme i Trondheim. Vi er egentlig heldige som kan si at hjemme er både her og der. Det har vært utrolig bra og ha så god tid sammen "ungene" i sommer. Lars på snart 19 har flyttet inn hos sine to søstre og vi håper at det kollektivet vil fungere bra. Han skal avslutte siste året på KVT, så denne gangen reiser foreldrene til Manila uten han.

Noen glimt fra de siste ukene:

Fire som ikke liker å bli fotografert

Fire andre som heller ikke vil bli fotografert

Ingrid og Hilde med nye venner

I bønn for Norge - Misjonsalliansen.no

2011-07-28T04:10:00.000+08:00

I bønn for Norge - Misjonsalliansen.no

Maria Mena Mitt lille land 2 min.

2011-07-25T13:53:00.000+08:00

Sommer i Norge

2011-07-24T16:14:00.001+08:00

Vi har nå vært her i Norge i over en måned og koser oss sammen barna, familie og venner. Det betyr utrolig mye å ha så god tid til hverandre. Terrorhandlingene sist fredag gjør inntrykk. Kondolerer til alle som er berørt. Vi må ta vare på hverandre!

Anne-Mette nyter livet

Hilde nyter frisk luft i fjellet etter noen uker som jordmor ved St. Olav. Hun stortrivdes med å jobbe sammen kollegaer ved føden og få ta i mot mange barn :-)

Ole Martin snekrer og fikser. Huset i Trondheim er nesten ferdig malt og nå er det hytta som får gjennomgå

To (en?) stolte fiskere. Martin ser litt misunnelig ut...

Anne-Mette fikk ingen fisk, men koste seg likevel

Disse to traff vi på Dovre

22. juli 2011

2011-07-24T04:24:00.000+08:00

En ufattelig og trist dag i Norge

Kofferten full av opplevelser - Misjonsalliansen.no

2011-06-21T14:07:00.000+08:00

Kofferten full av opplevelser - Misjonsalliansen.no

Norway, here we come!

2011-06-16T22:25:00.000+08:00

Vi pakker og er snart klar for avreise. For Ole Martin og Lars blir det første gjensyn med Norge siden de forlot landet for 1 1/2 år siden. Lars flytter tilbake til Trondheim for å avslutte siste året på videregående. Vi andre to reiser tilbake til Manila i slutten av august. Vi ser frem til frisk luft, fjell, skog, ren natur og ikke minst å få være mye sammen familie og venner. Vi kommer sikkert til å savne varmen i Manila, men tåler vel både kulde og regn bare lufta er frisk og omgivelsene stille.

Våre kollegaer på Filippinene

Sommerferien er over på Flippinene, og regntiden i full gang. Alle skoler starter opp igjen nå i juni måned og våre kollegaer er så absolutt ikke i feriemodus.

Sovekupé på motorveien i Manila

2011-06-15T19:23:00.000+08:00

Sjekk bilen i midten

HIV og AIDS - Misjonsalliansen.no

2011-06-14T14:06:00.000+08:00

HIV og AIDS - Misjonsalliansen.no

Trivelig med besøk

2011-06-08T09:14:00.000+08:00

Jorun og Martin (svigerdatter og eldste sønn) er på besøk :-) Etter ei uke i Manila dro vi alle til Boracay for å nyte sol og strand. Været de siste ukene før de kom var preget av vind, regn og trussel om tyfon, men vi har vært heldige. Alle er solbrente, temperaturen i vannet er herlig og solnedgangen bare nydelig. Kontrasten fra besøkene vi hadde i slumområdene i Manila er enorm. Som vi stadig gjentar - vi er heldige!

Ei sponplate og noen filler

2011-05-27T13:35:00.000+08:00

Her er "huset" til en av de 18 millioner innbyggerne i Metro Manila. Vi har i flere dager sett ei eldre dame ordne med klesvask og matlaging. Hun har noen få eiendeler og har satt opp en slags vegg på fortauet til en trafikkert gate like ved kontoret vårt, og rett ved er et lignende skur. Det triste er at det ikke er så spesielt, det er et helt vanlig syn overalt. Men akkurat denne kvinnen ser ganske gammel ut, har dårlig med klær og med det kraftige regnet som har vært i det siste...

Bildet er tatt fra en trafikkert gate rett ved kontoret

Akkurat nå driver en av mine kollegaer og ringer kommunen. Kanskje kan hun få plass på et hjem (hvis det fins)?

Tyfon og gal dame

2011-05-25T10:17:00.000+08:00

Vi venter! Søndag kommer Jorun og Martin til Manila (dersom askeskyen ikke stopper flytrafikken over Europa). Vi gleder oss til å vise dem "vakre" Manila med alle kontrastene, til å ta dem med ut til områdene der vi jobber, til å feriere på Boracay, og ikke minst til å gi dem en klem og få være sammen.

Her ventes en tyfon i løpet av det neste døgnet. Trolig treffer den ikke Manila, men fly og ferjer kanselleres i morgen. Det betyr at Ole Martin som var på veg til Marinduque i dag morges likevel sitter på nabokontoret nå. Det ble ingen tur til Marinduque og det spøker for Lars' skoletur til helgen. Senior Class ved Faith Academy skal egentlig på tur for å feire graduation, men det spørs om det blir ettersom de skal med båt til ei anna øy.

Jeg, Hilde, skremte antagelig vettet av en mann i går. Jeg kom hjem fra jobb, lettere frustrert og med trang til å få ut litt. Da hjelper vanligvis en joggetur i skog og mark. Lite av det her. MEN det er mulig å jogge og det fins en gressbakke på to hundre meter mellom to veger ikke langt fra der vi bor. Så etter oppvarming på asfalt og i luft stinn av eksos ble det gressbakken....opp og ned....opp og ned....opp og ned. Det var slik den stakkars mannen møtte ei gal, hvit, frivillig svett kjerring som kom i mot han øverst i bakken, snudde og sprang forbi han på vei ned igjen. Tror du ikke at hun snudde og kom oppover igjen! Mannen skyndte seg flere meter ut fra stien og sto i høyt gress til knes og ventet til dama var forbi før han turte å fortsette. Stakkars mann!

Sommer på Marinduque

2011-05-17T21:57:00.000+08:00

Jeg (Hilde) har vært en tur på Marinduque igjen og kommer som alltid entusiastisk og fornøyd hjem. Tross sommertemperaturer på 30 - 40 VARME, klamme grader og dårlig med aircondition stortrives jeg på øya der Misjonsalliansen jobber med landsbyutvikling i ti barangayer (småkommuner). Barna på Filippinene har sommerferie fra mars til juni nettopp pga at det er den varmeste tiden. Et kjempeproblem her er at mange barn ikke går på skole, slutter tidlig eller deltar kun delvis. Derfor arrangerer Misjonsalliansen i samarbeid med myndigheter og skoler sommerskole for de barna som trenger ekstra undervisning og støtte. Ved noen av skolene på Marinduque betyr det at nesten alle barna deltar de tre ukene undervisningen pågår. Lærerne jobber frivillig og uten betaling.

Foreldrene lager lunch

Kurs for ufaglærte helsearbeidere

Litt jordmorarbeid ble det også med undervisning for jordmødre og sykepleiere på helsesenteret

Bare i løpet av de få dagene jeg var der ble det arrangert flere sportsleirer, sommerskoler på de fleste skolene vi samarbeider med, femdagerskurs for 60 lokale helsearbeidere, og et kurs for foreldre som jobber med førskolebarn.

Fra markedet i Buenavista

Søndag er markedsdag i Buenavista. Her får du kjøpt litt av hvert. Fersk fisk, sokker, grønnsaker og lommelykter er noe av utvalget. Tørket fisk i alle varianter fins også.

Marinduque er ei utrolig nydelig øy med kokospalmer overalt, strender og fjell. MEN det er store behov blant folk, mange barn går ikke på skole, befolkningen har dårlig helsetilbud og det er lite med arbeid som kan gi inntekter. Veldig mange av innbyggerne har hverken tilgang til rent vann eller latriner. Noen av områdene vi jobber i ligger langt unna nærmeste helsesenter og veg. Det betyr at du må gå eller ri noen timer for å komme dit.

Har du lyst til å oppleve Marinduque? Jeg blir jeg gjerne med deg og guider. Øya er så absolutt verdt både ett og flere besøk.

Knipset fra bilen på vei hjem fra jobb.....

2011-05-11T10:01:00.000+08:00

Ny adresse ... igjen

2011-05-06T19:09:00.000+08:00

Utsikt fra gårdsplassen

33 Atlas street

Så har vi flyttet igjen, noen meter unna til et annet hus i samme village. En kjapp opptelling på antall flyttinger siden vi giftet oss gir resultatet 15. Det er jo kun andre gang siden vi kom til Filippinene, men nå tror vi at vi blir boende i ro ei stund. "Hjem er der familien er" ... betyr det at hjemme blir både her og der? Antagelig. Vi er hjemme her fordi det er her vi er nå, men samtidig er vi hjemme i Trondheim også, fordi familien er der.

Zappa forventningsfull ved porten

Heldigvis er det lite vi har greid å samle på og alle klærne er lette sommerklær. Lite skiutstyr og snøfresere å dra på. Bikkja var litt urolig det første døgnet, men nå har alle omgivelser blitt markert og undersøkt så da er det visst greit. Pestkontroll med spraying og div er gjennomført og i morgen er det termittkontroll. Ikke alle husdyr er velkomne, så vi hyrer inn egne firma som forhindrer at de (husdyra altså) blir for mange. Hilde tråkket nesten på en liten slange i hagen forrige uke (men det huset har vi altså flyttet fra).

Lars er inne i sin siste måned som elev ved Faith og har graduation-fest 3. juni. Han påstår at han gleder seg til å jobbe i Trondheim i sommer, treffe venner og være elev på KVT igjen. Kanskje vil han savne noen her? Zappa i hvertfall. 18.juni sitter vi alle tre på flyet til Norge, og vi to eldste returnerer til Manila i august.

Coral Bay

2011-04-27T16:29:00.000+08:00

Da er påskeferien over. Det var dårlig skiføre her også (ser fra avisene at påska var rekordvarm i Norge), men noen dager i ”paradis” er en god erstatning for klisterføre.

Vi (Lars, Hilde og Ole Martin) reiste til Palawan, ei øygruppe vest i Filippinene. Reklamen sa ”uberørt natur, fantastiske dykkemuligheter, vakkert, stille og enkelt”, og alt stemte. Vi landet med et brak (flygeren plantet flyet i bakken) på ei kort landingsstripe i Busuanga, kjørte bil en time til landsbyen Coron og to timer med båt (banka med utriggere - må oppleves) til Coral Bay. Der ble vi innlosjert i enkle hytter på stranda. Vi hadde bestilt ”all inclusive”, da det egentlig ikke var noe alternativ. Hyttene lå på en sandbanke mellom havet og våtmarker, eneste restaurant var den som tilhørte utleier, og eneste vei bort var med båt. Et sydhavsparadis med palmer, høylytt dyreliv tett innpå, ingen musikk og ingen biler. Folk var til og med lavmælte. Filippinere generelt er pratsomme, livlige og høylytte. Coral Bay er en herlig kontrast.

I 1944 ble flere japanske krigsskip og forsyningsfartøy som gjemte seg blant alle øyene i området senket av amerikanerne. De er nå attraktive dykke- og snorklemål i tillegg til mange flotte korallrev med yrende liv. Dagene ble brukt til flotte dykkerturer, båtturer til sydenturreklameaktige øyer og strender med 29 grader i vannet, bading i hellige innsjøer med monsterfisk (som vi riktignok ikke så) og tre måltid om dagen, enten i restauranten i vannkanten eller om bord på tur. Resten av tida gikk til padling, kortspill og lesing.

For mer info og flere bilder, se Påsketur til Palawan

Filippinene utenfor Manila er et vakkert land. Stillhet er ubetalelig. Vi er privilegerte som har ressurser og mulighet til å reise.

Ønsker du en eksotisk opplevelse, vurder Palawan!

Takk for besøket

2011-04-10T13:48:00.001+08:00

Vi gledet oss lenge, og endelig kom de. Vi har vært velsignet med besøk; Ida Mathilde, Kjellaug og Jann Even Andresen (gode venner fra Trondheim) har vært sammen med oss de tre siste ukene. I morges (9. april) reiste de tilbake til Norge. Tomt? Nødvendigvis ikke - ikke fordi vi ikke savner dem allerede, men fordi vi hadde det veldig bra sammen.

Som nevnt i en tidligere blogg, møttes vi i Vietnam hvor de deltok som ressurspersoner for alle Misjonsalliansens utsendinger i Asia som var samlet til årlig "konferanse". Etterpå ble de med til Filippinene for å besøke oss og bli orientert om Misjonsalliansens arbeid. Første uka ble de dratt rundt til flere av misjonens arbeidsområder i Manila. Høres spennende og moro ut, og det er det også, men samtidig utmattende. Sterk varme og sol for vinterbleke nordmenn, trafikk som får lørdagsrushet på City Syd til å fortone seg som en drøm og mange sterke inntrykk er utmattende. Veldig mange svært fattige, ubeskrivelig slum, endeløse mengder av mennesker og pappskur, mangel på arbeid, skole, helsetilbud, riktig mat, foreldre og rent vann gjør inntrykk hver gang selv på oss som bor her. Sterke møter med kirkeledere, frivillige og mødre med omsorg setter spor som det tar tid å bearbeide.

Kontrasten til herlige dager siste uka på White Beach på Boracay (hvit sand, asur-blått hav og solsenger til leie) er enorm. Etter hardt arbeid (med utsendinger) i Vietnam og sterke inntrykk fra Manila var det en velfortjent hvil og god pleie av vennskap som vi vet både de og vi satte pris på.

Når de lander i "en annen verden" lørdag 9. april, håper vi de kommer hjem litt forandret, litt klokere og litt mer undrende.

Ida Mathilde, Kjellaug og Jann Even, takk for gode dager! Dere har lagt igjen litt her også!

Volontør på Filippinene - En litt annerledes hverdag

2011-04-05T09:57:00.000+08:00

Sammen i Vietnam - Misjonsalliansen.no

2011-03-31T17:21:00.000+08:00

Sammen i Vietnam - Misjonsalliansen.no

Operasjon smil - Misjonsalliansen.no

2011-03-18T16:17:00.000+08:00

Operasjon smil - Misjonsalliansen.no

Alltid på vakt

2011-03-15T15:34:00.004+08:00

Jordmor Loreta

Helsesenteret i Malibago

Loreta Luining jobber og bor på helsesenteret i Malibago fem døgn i uka. Her har de omtrent tre fødsler i uka i tillegg til svangerkapskontroller og annen helsestasjonsvirksomhet. Fredag ettermiddag går hun (eller rir) tre timer for å komme hjem til mann og tre barn som bor i landsbyen Talawan langt inne på øya Marinduque.

Jordmora tjener 200 pesos pr dag (dvs ca 26 kr), og har ingen 8-timers dag eller regulert arbeidstid. Skjer det en fødsel i helgen må hun gå tilbake til helsesenteret for å hjelpe den fødende. - Jeg kjøper ofte både medisiner og utstyr privat dersom kvinnene ikke har råd til det selv, forteller hun. Dessuten er hun også jordmor for de kvinnene som føder i Talawan når hun er der.

Fødestua er enkelt utstyrt

To jordmødre og Fay som er lokal volontør i Misjonsalliansen

35 og behørig feiret

2011-03-09T14:30:00.000+08:00

Fra køen til helsesjekk

I år har Misjonsalliansen jobbet i 35 år på Filippinene. Det ble markert over to dager med ”Diaconia Day” den første dagen. Alle ansatte jobbet en dag med helsesjekk og opplysningsvirksomhet for beboerne i en bydel i Manila. Det var tilbud om konsultasjon med lege og tannlege, opplysning om kvinnehelse, ”mens corner”, historiefortelling for unger, info om tannpuss, lekekrok og ”pastorkontor”. Ideen var å gjøre noe for andre i stedet for bare å feire oss selv. Trolig var tilbudet om å få snakke med noen om nær sagt hva som helst vel så viktig som sjekk av blodtrykk og utdeling av medisiner.

Hele staben samlet til fest

Dagen etter, på lørdag kveld, var det full fest med ansatte, partnere og andre inviterte. Noen tidligere fjernadoptert fortalt om sine liv, hilsener fra samarbeidspartnere, taler og middag fylte kvelden. De ansatte hadde dannet to kor for anledningen, og representanter for de andre landene Misjonsalliansen jobber i sendte hilsen via video. Middag, side kjoler og egen ”coffee table book” (minnebok) skapte atmosfære og litt virkelighetsflukt i noen timer. Interessant opplevelse, men knapt nok et høydepunkt.

2011-02-22T22:11:00.000+08:00

Marinduque

Hilde har vært noen dager på øya Marinduque, denne gangen samme to av de norske volontørene som jobber i Manila.

Foreldre koker mat til barna som er med i matprogrammet

På en av barneskolene har over halvparten av elevene i snart seks måneder deltatt i matprogram pga underernæring. Da vi startet var 180 elever underernærte, men i dag har de fleste oppnådd normal vekt. Foreldrene får gjennom programmet opplæring i ernæring og matlaging.

Feiring av Valentines Day på en av barneskolene.

Elisabeth Nevland viser frem produkter laget av kokosnøtter. Elisabeth er jordmor og jobber som volontør på Marinduque.

Marinduques guvernør

Marinduques guvernør Carmencita Reyes undertegner en avtale med Misjonsalliansen angående vannforsyning til landsbyer. Hun har vært guvernør i flere perioder, og fortalte at hennes far og svoger også har vært guvernører på Marinduque. Dette er ganske typisk for politiske verv på Filippinene; de går i arv!

Fristende bananer henger høyt!

Catanduanes here we come - maybe

2011-02-07T09:31:00.000+08:00

Ole Martin har vært på tur til Catanduanes sammen to til fra ”New Project Committee”. Komiteen er ansvarlig for å utrede nye mulige arbeidsområder for Misjonsalliansen, både type arbeid og arbeidssted.

Catanduanes er ei øy langt øst på Filippinene med Stillehavet rett ut. Ca. 250.000 bor der. Tropisk klima til tross, det regner litt hver dag, så naturen er frisk, grønn og frodig. Stadig vind fra havet og flotte strender langs hele øya gjør den til et ettertraktet mål for surfere. Det negative ved beliggenheten er at øya også besøkes av mange tyfoner årlig. Ekstrem vind og nedbør gjør mye skade og medfører stadige evakuering av folk.

Stillehavet rett ut!

Hovednæringsveier er fiske i tillegg til produksjon av abacka og copra. Abacka (eller Manila hemp) lages av ”tiger grass” og blir til naturlig bust i koster. Copra er tørket og røkt kokosnøttskall til produksjon av olje og såpe. Begge produktene gir lavt utbytte for produsentene.

Abaca

I løpet av to dager på øya ble vi svært godt mottatt. Vi møtte viseguvernøren for øya og ordførerne i de to kommunene vi besøkte. Turen var tilrettelagt for oss av Handicap International, selv om vårt hovedfokus var ”community development”, arbeid tilsvarende det Misjonsalliansen deltar i på Marinduque.

Copra

Spesielt sønnen til en av ordførerne tok oppgaven som vert alvorlig. Miss J, som han kalles, er en såkalt ”lady-boy”, dvs. en mann som kler seg og opptrer som en kvinne. Fenomenet er vanlig her og akseptert. De betraktes som et eget gender, verken mannlig eller kvinnelig, men nøytralt. En stakkars nordmann kan i starten bli litt forvirret, men samtidig er det fasinerende.

Det er positivt å komme i godt inngrep med lokale myndigheter, men det kan samtidig være en utfordring. På Catanduanes, som mange andre steder på Filippinene, holdes gjerne offentlige toppverv innen rike og mektige familier. Når en ordfører ikke kan gjenvelges på grunn av å ha sittet maksimalt antall perioder, velges gjerne ektefellen eller sønn eller datter, ofte ved hjelp av stemmekjøp. Videre er politikerne tungt involvert i lokalt næringsliv. På Catanduanes kontrollerte de all skipsfart (kjekt på ei øy) og hadde monopol på oppkjøp av abaca. Det er lett å få inntrykk av at de er interessert i kontrollere en organisasjon som Misjonsalliansen som blant annet jobber med lokaldemokrati og bevisstgjøring av folk flest.

Daglig regn og lave veibudsjett

Om resultatet av besøket? Komiteen besøker flere steder og ulike typer arbeid i løpet av januar og februar. Styret vil senere behandle komiteens innstilling og ta en avgjørelse i samarbeid med ledelsen i Norge om fremtidig satsing for Misjonsalliansen på Filippinene. Nytt arbeid kommer delvis i tillegg til og som en erstartning for annet arbeid som avsluttes. Uansett er det spennende arbeid.

Vi er heldige!

2011-01-19T21:13:00.000+08:00

Vi er privilegerte! Vi har alt vi trenger, vi er friske, vi trives, vi har jobb, vi har familie og ikke minst; vi har familie som reiser jorda rundt for å besøke oss!

Sightseeing i Intramuros i Manila

De siste fem ukene har vi hatt besøk. 7. januar reiste Anne-Mette og Ingrid til Norge etter tre uker her. Dagen etter kom Hildes lillesøster Mette og Kjell. De fikk oppleve trafikken og forurensningen i Manila, besøk i fattige områder, vennlige og høflige mennesker overalt, nydelige strender og turkis hav på Boracay.

På besøk i områder der Misjonsalliansen har arbeid

Mette og Kjell

Hvite strender på Boracay

Kjell nyter stillheten på seibåten

Seilturen rundt øya endte som rotur!

Nå er Mette og Kjell på veg tilbake til Norge og vi fortsetter med vårt her på Filippinene. Lars har bare fem måneder igjen til graduation og flytter da tilbake til Norge. Han hadde nettopp sin siste legetime. Nesten ett år har gått siden kneskaden; ett år med operasjoner, uttallige legebesøk og treningstimer hos fysioterapeut. Etter siste operasjon trente han tre-fire timer syv dager i uka! Han har vært heldig som har møtt dyktige leger og fått god behandling. Det er ingen selvfølge for majoriteten av Filippinenes 99 millioner innbyggere.

- Egentlig bør alle besøke dere! - Misjonsalliansen.no

2011-01-19T19:26:00.000+08:00

- Egentlig bør alle besøke dere! - Misjonsalliansen.no

Barnegruppe på søppelfyllinga - Misjonsalliansen.no

2011-01-11T22:13:00.000+08:00

Barnegruppe på søppelfyllinga - Misjonsalliansen.no

Godt nytt år!

2011-01-01T22:15:00.000+08:00

Et år i Manila har gått fort. Trolig treffer vi flere av dere i 2011 enn i året som gikk (planlegger ferie i Norge til sommeren). Håper dere får et supert år!

Nyttår feires på samme måte i Manila som i Norge; sammen familie og venner med god mat og fyrverkeri. Eneste forskjellen er at her er det mye mer av alt, i hvert fall folk og fyrverkeri.

I romjula dro vi til Boracay, kanskje den mest kjente stranda og ferieplassen på Filippinene. Herlige dager sammen Ingrid, Anne-Mette (våre to døtre fra Norge) og Lars. Sol, hvite strender og turkis hav. Anbefales!

White Christmas at White Beach, Boracay

Lars og Ingrid

Rismarkene i Banaue

2010-12-23T23:30:00.016+08:00

Ingrid og Anne-Mette er på plass i Acropolis Village for å feire jul. En hel dag fikk vi til å komme oss etter 28 timer på reisefot. Første dag ble fylt med shopping, Starbucks, svømming, spa og en gastronomisk opplevelse på gresk restaurant om kvelden. Grytidlig morgenen etter bar det videre til Banaue's rismarker (på UNESCOs verdensarvliste, av filippinere selv kalt "det 8. underverk"), ti timer kjøretur nord for Manila. Frisk luft og fjellandskap er ikke hverdagskost for de tre fastboende i familien, noe de visste å sette pris på. Ms. Hilde Bringedal & Co (se bildet!) ble godt mottatt på ”høyfjellshotellet” i Banaue, etter mange timer i sprø trafikk.

En natt senere var vi på vei med jeepney og guide mot Batad (målet for fjellturen), en jeepney-tur vi nok ikke glemmer med det første. Gjørmete, dårlige veier delvis ødelagt av ras som følge av tyfoner, bratte skråninger mange hundre meter rett ned (til tider faretruende nært kanten) og møtende, fulle jeepney’er som passerte med centimeters margin, gjorde at vi satt med hjertet i halsen store deler av den 50 min. lange kjøreturen.

Guidet av en lokal tok vi oss fram til fots gjennom et disig og mystisk fjellandskap inn til Batad, en landsby som lever av ris de dyrker på terrasser laget av deres forfedre for 2000 år siden.

Etter en omvisning i området, og møte med en 90 år gammel mann som danset regndans for å jage bort regnet, spiste vi lunch med panorama-utsikt over fjellene rundt oss. En fantastisk tur til et anderledes Filippinene med forhistorisk sus.

Nå er vi tilbake i Manila og har akkurat spist grøt med mandel, pyntet juletre og sett ”The same procedure as every year, James!”
gjesteskribent Anne-Mette

God jul fra Filippinene - Misjonsalliansen.no

2010-12-22T22:22:00.000+08:00

God jul fra Filippinene - Misjonsalliansen.no

Bilder fra Manila

2010-12-16T15:10:00.000+08:00

Hilde har vært på fotokurs og knipset bilder. Mange flotte motiv og gøy med sightseeing i Manila sammen 19 andre. Solnedgangen ved Manila Bay anbefales, den er flottere å oppleve i virkeligheten enn via foto!

Hva med en annerledes julegave i år?

2010-12-03T07:56:00.000+08:00

Fikk ungdommene vekk fra Torvet

Jordmor på helsesenteret - Misjonsalliansen.no

2010-12-01T21:57:00.000+08:00

Jordmor på helsesenteret - Misjonsalliansen.no

Glimt fra Marinduque

2010-11-22T13:23:00.000+08:00

Den siste uka har jeg møtt mange mennesker som har en hverdag totalt ulik min egen. På øya Marinduque jobber Misjonsalliansen i kommunene Torrijos og Buenavista. I mange landsbyer og småkommuner jobber vi sammen med befolkningen med landsbyutvikling. Infrastruktur, helse, utdanning og inntektsskapende arbeid (livelihood) er noen av komponentene i arbeidet.

Folk på Marinduque er fattige og mange lever for under 6 kroner dagen. Helsetilbudet er dårlig (omtrent fraværende i mange landsbyer). De fleste bor i enkle hytter av bambus uten vann og kloakk og mange uten strøm. I samarbeid med de lokale myndighetene, frivillige leger, tannleger, sykepleiere og innbyggere ble det sist uke tilbudt helsesjekk i to av landsbyene. Flere hundre fikk kontroll og behandling hos lege eller de fikk trukket råtne tenner hos tannlege. Noen gikk hjem med nye briller, andre med medisiner eller vitaminer.

Det skjer mye positivt gjennom Misjonsalliansens arbeid på Marinduque. Barn og ungdom følges opp i forhold til skolegang og helse. Mange mennesker (både voksne og barn) deltar i frivillig arbeid. De blir engasjert i utviklingen av lokalsamfunnet og deltar på kurs og seminar. Sist tirsdag var det kurs for de som jobber med ernæringsprogram i landsbyene. Mange undervektige barn får mat og oppfølging gjennom programmet, og de som leder arbeidet får opplæring.

Har du lyst til å støtte arbeidet på Marinduque? Du kan bli fadder for et barn ved å registrere deg her:

BLI FADDER

Vil du heller bli fastgiver, klikk her:

BLI FASTGIVER

Ny leder ansatt

2010-11-19T11:38:00.000+08:00

Endelig, da er det offisielt. Misjonsalliansen på Filippinene har ansatt en filippinsk daglig leder. Hun heter Roslynn Reyes og starter 1. januar. Etter snart 35 års drift med kun norske mannlige ledere var det på tide, men det blir spennende og utfordrende. Vi tror det blir positivt med en leder som kjenner lokal kultur og "koder", som snakker tagalog, som har et nettverk i Manila og som kan stå i stillingen i en lengre periode. Som ved alle lederskifter, beror utfallet selvfølgelig på personen som er valgt.

For oss nordmenn blir det trolig en ny hverdag. I starten blir det sannsynligvis mindre uformell kontakt med lederen og en filippiner vil nok sette sitt preg på organisasjonen på en måte som kan bli en utfordring for en nordmann. Samtidig blir det spennende å se hvordan hun takler å ha flere utenlandske konsulenter i organisasjonen, ansatt i NMA Norge og med helt andre betingelser enn nasjonalt ansatte.

Uansett, vi gratulerer ny leder og alle ansatte og gleder oss!

KJØR!

2010-11-12T11:25:00.000+08:00

Vi har skrevet om trafikken i Manila tidligere, men endelig har vi begynt å forstå reglene:

Det fins ingen regler, uten den naturlige: Størrelsen bestemmer prioritet (med buss kjører du så fort du kan, later som du kjører racerbil, tuter og gir blaffen).
All trafikk kjører primært i venstre felt, unntatt trafikken som kjører midt mellom felt. Er alle felt opptatt, velg felt i motsatt kjøreretning eller kjør utenfor veien.
Alle sjåfører plikter å hjelpe til med å slå rekorden for hvor mange kjøretøy som kan få plass i bredden på en tofelts veg.
Å gi signal før du svinger er sett på som en dårlig vane. Overraskelser er morsommere.
Når du kjører om natta, bruk helst fjernlys for maksimal blending. Alternativt kan du kjøre uten lys (se punktet om overraskelser).
Tut og KJØR!
Den som først blinker med frontlysene har forkjørsrett.
Motorsykler bør kjøre forbi på innsiden og sikksakk mellom busser, jeepney'er og biler. For å gjøre spenningen størst mulig bør de absolutt ikke bruke refleks eller lys.
ALLE må bruke nødblink når det regner. Da blir kaoset fullkomment.
Fotgjengere er minst og plikter å flytte seg i tide.
Er du taxisjåfør, hjelper det med rus for å holde deg våken de 24 timene skiftet varer.
Unntaket som bekrefter regelen om ingen forbud (fra en av gatene vi kjører daglig):

Kyrie

2010-11-05T20:40:00.000+08:00

Barnas dag - Misjonsalliansen.no

2010-11-02T16:44:00.000+08:00

Barnas dag - Misjonsalliansen.no

Halloween

2010-10-23T10:25:00.000+08:00

I dag (23. oktober) er det Halloween, eller egentlig ikke, men i village'n vår er det Halloween. Husene har vært pyntet i flere uker allerede, så kanskje like godt å få det unnagjort selv om det er ei uke for tidlig.

Forrige dagen fikk vi rundskriv fra styret i nabolaget med info om at kvelden for trick or treat er satt til 23. oktober. Alle foreldre ble oppfordret til ikke å kjøre ungene fra hus til hus eller kjøre følgebil pga. trafikkaoset og farene det ville medføre. I tillegg, som det sto, er det sunt for ungene å gå.

God lørdagskveld!

Lars 18 år og myndig

2010-10-11T14:35:00.000+08:00

11. oktober 2010: En stor dag i familien! Yngstemann er 18. Dagen feires med full skoledag på Faith Academy og deretter tre timers trening hos fysioterapeut på Medical City. Trivelig!

Barneselskap med tale, leker og ballonger ble gjennomført i går ettermiddag mens jubilanten ennå hadde lite han skulle ha sagt. Våre norske kollegaer med familier feiret sammen med oss.

For 18 år siden ble Lars født i La Paz i Bolivia. Søsknene lurte på hvorfor han var lys og uten hår selv om han var bolivianer.

Takk for 18 trivelige år, Lars!

Diakonia Day

2010-10-02T19:23:00.003+08:00

Årlig arrangerer Misjonsalliansen Diakonia Day. Da siller alle ansatte opp for et ideelt formål. I år var temaet miljøvern og vi var på treplanting i regi av Trees for life foundation. Organisasjonen har som mål å plante 1 milliard trær på Filippinene (se promo-video).

Trees for life founadation er stiftet og eid av tidligere guvernør Jose Antonio Leviste. Han ble i 2009 dømt for mordet på en av sine medarbeidere og soner dommen i fengsel.

Fordi han er over 70, rik og har mange betydningsfulle venner, har han svært fri soning. Han bor i ei hytte med utsikt over en innsjø på et stort grøntareal inne på fengselsområdet. Han tar imot gjester og opererer nærmest helt fritt. Vi ble ikke stoppet eller kontrollert da vi kjørte dit han bor.

Som del av treplantingsprosjektet bruker han insattes arbeidskraft til en planteskole, han har skaffet seg sponsorer utenfra og organisere andre, som oss, til å plante. Vi plantet noen hundre trær på fengselsområdet like ved hytta til Leviste. I tillegg til treplanting var det høytidelig åpning av dagen med taler og hilsener og senere gaveoverrekkelser. Leviste selv underholdt med trylling og vitser (han var god!). Han hadde til og med invitert en nestor innen miljøvern på Filippinene til å kaste glans over dagen, og selvfølgelig var pressen invitert; radio, TV og aviser. Det kom 29 pressefolk! Sikkert positivt, men også en utfordring. Pressefolk tar betalt fra de som dekkes, og er følgelig godt smurt og betalt. Saken ble bl.a. referert i Manila Buletin, People's Tonight, Abante Tonight og på Channel 4 News (TV).

Været var dårlig med regn nesten hele dagen, men oppmøtet og humøret var topp. Til og med en del frivillige fra noen av våre samarbeidskirker stilte. Og selvfølgelig var det mye mat. De som var bleike nok (nordmenn) fikk sitte ved ex-guvernørens bord å spise, sammen men en annen tidligere medarbieder av Leviste, som hadde overlevd samarbeidet. Det gjorde vi også, med mange nye kulturelle og spennende inntrykk.

Kampen for tilværelsen

2010-09-24T15:42:00.000+08:00

De fattigste i Metro-Manila har ikke råd til bolig. I stedet blir de beboere i såkalte "squatter areas" - ulovlige slumområder. Et ubebygd eller åpent område blir invadert og innen kort tid kan mange tusen familier ha bosatt seg der i skur bygd av finérplater, papp og plastduk. Etter en tid vil noen begynne å støpe vegger og kanskje bygge en ekstra etasje. Områdene vil også etter hvert få strøm og vann til vannpost, men neppe kloakk eller andre fasiliteter. Metro-Manila her mange slike områder.

Metro-Manila er betegnelsen på Stor-Manila som er organisert som en samling av 16 byer, men oppleves som én sammenhengende gedigen by. Vi bor i Quezon City, som er den største med ca 2,6 millioner innbyggere. Quezon City har flotte boligområder og mange skyskrapere, men også store slumområder med illegal bosetting.

I går ettermiddag og kveld (23. september) var det trafikkaos i Quezon City. Et relativt hverdagslig fenomen som egentlig ikke er et problem i forhold til de problemene beboerne i slumområdene har. Men likevel, alltid spennende å prøve å finne ut hvorfor trafikken står dønn stille i timevis.

Her er link til en interessant og typisk nyhet fra i går som beskriver litt av livet i Quezon City. De fattigste mister det lille de har og fordrives ved at skurene deres rett og slett rives. Formelt og legalt kanskje korrekt, men like fullt ble i går ca. 6.000 familier (35.000 mennesker, 20 % av Trondheims befolkning) forsøkt fordrevet fra en usikker tilværelse til en enda mer usikker fremtid.

Myndighetene har program for ”relocation”, forflytting til andre områder, vanligvis utenfor Metro-Manila. Dessverre er tilbudet kun en enkel bolig, mens basistjenester ofte mangler (se nederst i artikkelen). I tilegg vil ikke folk bo på stedene som tilbys fordi de er langt fra arbeidsplasser og markeder, og transport er dyrt når en i utgangspunktet ikke har noe å betale med.

Les og fortvil!

Development Management

2010-09-23T13:44:00.000+08:00

Ole Martin har vært på kurs, tre uker med Development Management ved Asian Institute of Management (AIM). Tre morsomme og til dels lærerike uker. Klassen besto av fire fra Buthan (ministat med 600.000 innbyggere, så de var godt representert), en fra Bangladesh, en fra Etiopia, to fra Norge og fem fra Filippinene, hvorav en pater og tre fra narkotikapolitiet. Spennende forsamling og friske ytringer. Ganske fasinerende å observere at til tross for svært ulik bakgrunn har vi likevel mye til felles. Det var lett å bli kjent og kjekt å jobbe sammen noen dager.

AIM’s undervisning er basert på case studies, virkelige case fra Asia. Med kunnskapsrike forelesere som kjente historiene og kunne krydre med tilleggsopplysninger og anekdoter, ble det ofte moro. Foreleserne imponerte med stor faglig tyngde. Flere har fortid som departementsråd og rådgivere på høyt politisk nivå. Det gjorde dem svært interessante å lytte til, men i et superkorrupt land hvor politikerne regnes som de verste, er bakgrunnen nødvendigvis ikke bare positiv, sett med utenlandske øyne. Uansett, flinke folk.

Undervisningen gikk fra 8:30 til 17, med tre innlagt måltid (vi er da tross alt på Filippinene!). Ofte var det lekser i tillegg og mye drilling i analyse, bruk av ulike verktøy og presentasjon. Nest siste dag fikk vi overraskende beskjed om å utarbeide vår egen organisasjons ”re-entry” plan, med omarbeidet visjon, misjon, mål, hovedresultatområder, indikatorer, bærekraftsplan og hele pakken. Skulle presenteres neste morgen for flere av foreleserne og beste presentasjon ville bli premiert. Råstress! Siste dag, når vi møtte, ble vi derimot presentert en annen oppgave som skulle løses i løpet av 2 timer, deretter presenteres, bedømmes og premieres. Vi er fortsatt ikke sikre på om det skjedde en feil eller om vi bare ble skikkelig kjørt.

Siste dag skulle vi for øvrig møte i nasjonaldrakt til avslutningsseremoni. Den ble avholdt i representative lokaler med fire taler, omstendelig introduksjon av hovedtaler (skolens president), nasjonalsang og høytidelig overrekkelse av eksamensbevis og bestemanns-premier. Alt ble behørig fotografert. Det hele ble avsluttet, selvfølgelig, med mat. Avslutningsseremonien var i seg selv verdt hele kursavgiften!

Kanskje dere er naboer?

2010-09-20T15:02:00.002+08:00

Etter innsjekk og bagasje-kontroll på flyplassen i Manila gjenstår det mest spennende - passkontrollen. Med nytt visum-kort i lommeboka og stempel i passet håper jeg at alt er i orden, men litt uro er tilstede. Jeg vet jo at andre har måttet betale ganske mye for å få lov til å reise ut av landet, så det er ingen selvfølge at alt skal gå greit. Passkontrolløren, en mann i 50-60-årene, snakker et slags engelsk og babler i vei om Trondheim og noe jeg ikke helt skjønner. Jeg tar opp lommeboka og henter frem mitt nye visum, ser spørrende ut og lurer på "Hva gjør jeg nå?" Mannen smiler bredt og sier: "Liv Ullmann, she is from Trondheim. Maybe you are neighbours? Will you meet her there?"

- Vi sprang for livet - Misjonsalliansen.no

2010-09-10T11:57:00.000+08:00

- Vi sprang for livet - Misjonsalliansen.no

Religion på Filippinene

2010-09-04T16:09:00.000+08:00

Tradisjonelle religioner er en kilde til trøst, tro og kulturell stolthet blant mange filippinere. Animisme er til stede i store deler av befolkningen som en understrømning til de dominerende religionene, blandet med kristen og islamsk tro.

Buddhisme og taoisme på Filippinene er hovedsakelig begrenset til kinesiske, japanske og koreanske bosettinger. Buddhister utgjør ca tre prosent av befolkningen. Islam nådde Filippinene i det 14. århundre gjennom handel med Malaysia og Indonesia. Filippinske muslimer utgjør rundt fem prosent av befolkningen og er konsentrert på øya Mindanao.

San Augustine Church, Intramuros, Manila. Filippinenes eldste eksisterende kirkebygg

Kristendommen kom til Filippinene med Ferdinand Magellan i 1521. På slutten av det 16. århundre, når Spania offisielt gjorde krav på øygruppa og oppkalt den etter sin konge, ble katolisismen godt plantet av soldater og misjonærer. Misjonsaktivitet under Spanias, og senere USAs kolonistyre, forvandlet Filippinene til det første av tre kristne land i Øst-Asia. De andre kristne nasjonene er Øst-Timor og Papua Ny Guinea. Mange mener at også Sør-Korea bør regnes som en kristen østasiatisk stat.

Greenbelt Chapel, Makati (Metro Manila)

Ca 90 % av den filippinske befolkningen tilhører den kristne tro. Katolisismen er den dominerende religionen, og det største kristne kirkesamfunnet. Det antas at i overkant av 80 % av befolkningen er nominelle katolske kristne. Landet har en tydelig romersk katolsk tradisjon, og spansk katolisismen er sterkt integrert i kulturen. Det kommer klart til uttrykk gjennom religiøse feiringer og prosesjoner hvor store folkemengder deltar, i tillegg til alminnelig talemåte og utstrakt bruk av kristne slagord på blant annet kjøretøy. Den romersk katolske kirke er også de facto statsreligion på Filippinene.

Protestantismen kom til Filippinene med amerikanerne på begynnelsen av det 20. århundre. I 1898 gikk Filippinene fra å være spansk kolini til å bli kolonisert av USA. Protestantiske amerikanske misjonærer fulgte snart etter. I dag er ca 10 % av befolkningen protestantiske kristne.

Kirken ved Silliman University, den første protestantiske skolen på Filippinene og det første universitetet grunnlagt av amerikanere i Asia

Protestantismen på Filippinene har alltid blitt assosiert med USAs innflytelse. Alle de største kirkesamfunnene i USA sendte misjonærer til Filippinene. Der nådde de i første rekke frem blant enkelte ikke-katolske stammer og blant den urbane middelklassen. Mange amerikanske lærere som jobbet i det nye filippinske offentlige skolesystemet var også protestanter, og la grunnlaget for nye kirker. Under amerikansk kolonistyre opplevde filippinere som konverterte til protestantismen ofte økt sosial status. Enkelte ble nasjonalt fremtredende og bidro til de protestantiske kirkenes vekst. Filippinene har i dag verdens 13. største protestantiske befolkning med nesten ni millioner tilhengere.

Den blomstrende vannplanten

2010-08-23T18:27:00.027+08:00

Manila eller ”MayNilad” som var det opprinnelig navnet, betyr “hvor den blomstrende vannplanten gror”. I dag sliter byen med å leve opp til betydningen av navnet. Klimaet er en drøm for en frossen nordmann; sjøen holder alltid badetemperatur, sola skinner støtt og palmer vokser vilt. Men Manila er nr. 172 blant 221 byer på Eco-city-ranking foretatt av Mercer Institute i 2009. Rangeringen er basert på graden av luftforurensing, tilgang til vann og drikkevann, og effektiviteten i håndtering av avfall, kloakk og trafikk. Undersøkelsen foretas årlig, og Manila går feil vei på rankingen. Hvis ikke utviklingen snus, vil ingen ting, og aller minst vannplanter, kunne blomstre i mangelen av plass og rent miljø.

Manila Bay er en viktig kilde til mat, sysselsetting og rekreasjon for ca. 23 millioner filippinere som bor rundt bukta. Virksomhet knyttet til området står for 55 % av landets brutto nasjonalprodukt. Allerede i 1999 ble Manila Bay erklært som forurensing “hotspot” av Partnerships in Environmental Management for the Seas in East Asia. Siden den gang er situasjonen forverret ved at befolkningstettheten rundt bukta øker uten at myndighetene makter å løse forurensningsproblemene.

Vannforsyningen i Metro Manila er svært mangelfull, spesielt for de som bor i utkanten eller i slummen. Mange har fortsatt manuell pumpe i nabolaget som eneste vannkilde, og drikkevann må kjøpes. Kun 11 % av befolkningen i Metro Manila er tilknyttet kloakk i rør. Mesteparten av kloakken går i åpne grøfter og kanaler ubehandlet rett ut i Manila Bay.

Luftforurensning er et annet stort miljøproblem, hovedsaklig på grunn av motorkjøretøyer og industri. Tall fra Verdensbanken for antall dødsfall som følge av luftforurensing viser at Manila er den tredje verste byen i Øst-Asia. Statistikk for antall tilfeller av alvorlig bronkitt som følge av luftforurensning er like nedslående lesing.

Høy befolkningstetthet, enorme trafikkproblemer, hovedflyplass i byen og stor byggeaktivitet høres. Støyproblemene i Manila er dårlig dokumentert, men vitneutsagnene er sterke og klare. En stille oase eller gode høretelefoner er gull verdt!

Manila ble en gang beskrevet som Østens perle. Nå flyter bokstavlig talt søppel i kanaler og elver og i gatene. Avfall kjøres usortert til store deponier. Mye sorteres ut av de som livnærer seg på resirkulering av plast og metall, men det er liten kontroll med avrenning og med det som ikke havner i deponier. Perleglansen har falmet!

Enebolig på landet

2010-08-14T21:29:00.001+08:00

I småkommunen Pinakbulugan på øya Marinduque bor 86 familier. Hver familie har gjennomsnittlig fem barn og i noen familier bor besteforeldre og andre slektninger sammen. Stedet ligger noen kilometer fra sjøen og fra hovedveien på øya. Det er mulig å kjøre opp med firehjulstrekker, men barna som bor der har en lang og slitsom skoleveg.

For oss som besøker stedet er det idyllisk og eksotisk, men her har menneskene virkelig lite å leve av. Bildene sier sitt. Jeg fikk ta bilder hjemme hos ei eldre dame som bor der alene. Kjøkkenet er ikke akkurat utstyrt med det siste av utstyr.

Komfyren:

Gjestfrie som alle filippinere er, klatret en mann opp i ei palme, hogg ned noen kokusnøtter og serverte oss ei nøtt hver.

Her planlegger Misjonsalliansen sammen med lokalbefolkningen å bygge nytt dagsenter. En av innbyggerne har allerede gitt tomt. Kvinnen på bildet jobber som frivillig med omtrent 40 barn, men med liten plass og lite utstyr. På Filippinene får ingen barn begynne på skolen før de kan lese og skrive, så det er helt nødvendig at barna får tilbud om noe undervisning tidlig.

Fra nøtt til såpe

2010-08-02T08:49:00.000+08:00

Kokosnøtter er kjempeindustri på Filippinene. Payanas er en kommune i innlandet på Marinduque hvor Misjonsalliansen jobber. Der produseres råstoff til kokosnøttolje og såpe. Modne nøtter hentes ned, røykes, kappes i biter med machete, tørkes og selges til oppkjøpere. Produktet selges videre til produsenter på Luzon (ei større øy hvor bl.a. Manila ligger). Pris for en kilo tørket kokosnøtt i Payanas er 14 pesos, ca 2 kroner.

Opp fra dypet

2010-07-30T21:06:00.000+08:00

Vi har fått besøk av eldstejenta Anne-Mette. Stas! Hun besøker oss i tre uker, med tett program; Mye misjon og mye ferie. Forrige helg var vi fire dager på Mindoro, i Puerto Galera helt nord på øya. Stedet ble valgt etter råd fra kjente, og målet var dykkersertifikat. Nå er tre av oss, Lars, Anne-Mette og Ole Martin stolte innehavere av PADI Open Water Certificate. Alle har vi også satt ny bunnrekord med 18 meter.

Small La Laguna, Puerto Galera

En begynnelse, et mål - Misjonsalliansen.no

2010-07-27T23:48:00.000+08:00

En begynnelse, et mål - Misjonsalliansen.no

Friske barn lærer bedre - Misjonsalliansen.no

2010-07-27T23:47:00.000+08:00

Friske barn lærer bedre - Misjonsalliansen.no

Zappa

2010-07-13T18:01:00.000+08:00

Hils på vårt nye familliemedlem, en lemon white beagle named Zappa!

Snartur til Hong Kong

2010-07-07T08:59:00.000+08:00

Fra Manila er det under to timer med fly til Hong Kong. Vi; Hilde, Lars og Ole Martin benyttet anledningen og tok ei langhelg.

Hovedinntrykkene er kort fortalt:

Ekstremt mange enormt høye hus
Ryddig og rent (kanskje pga bøter for det meste som spytting, kasting av tyggis på gata etc.)
Mye synlig rikdom, fancy biler og mange kostbare merkevare butikker
Dyrt sammenliknet med Manila (mye med tilnærmet norske priser)
Varmt
Fantastisk flott, velfungerende og billig T-bane
Lett å orientere seg i en konsentrert by (Manila er til sammenlikning en skikkelig utfordring å bli kjent i)
Mye spennende og flott å se
En absolutt fordel å kunne kinesisk
Anbefales!
Kina er en nasjon med enebarn; ganske så annerledes fra Filippinene der folk er vennlige, smilende og vant til å ta hensyn til mange!

Lars ved taxi'n

Hong Kong Island skyline med lysshow til musikk hver kveld

Utsikt fra the Peak på Hong Kong Island, mot Kowloon

Hilde og Lars foran dør i Man Mo buddhist tempel

Fiskehandler i SoHo

Bekreftes!

Tian Tan Buddha, 34 meter høy bronsestatue (Hilde og Ole Martin er også på bildet).

Kabelbane til statuen. Vi valgte Crystal Cabin, kabin med glassbunn!

Lars og Hilde (Hilde t.h.)

En broder

2010-06-30T11:55:00.000+08:00

Sist fredag kjørte Ole Martin med bilen full av gjester på drosje-grønt i et lyskryss og ble stoppet. Politimannen opptrådte høflig, ba om å få se sertifikatet og kunne informere om at førerkortet ville bli beslaglagt i tillegg til bot. Førerkortet ville han få igjen når boten ble betalt ved oppmøte på politistasjonen påfølgende mandag. Samtalen mellom politimannen (P) og Ole Martin (OM) var omtrent som følger:

P: ”I will have to confiscate your driver’s license, sir. I will give you a ticket and a temporary license. You will have to go to the police station in Makati on Monday to pay and to get your license back, sir.”

OM: ”I accept the ticket, but please let me have my driver’s license back now, sir. I will pay the ticket, but I have not got time to go to the police station to get my license back next week.”

De samme argumentene ble gjentatt flere ganger, sikkert i 15 minutter, noen ganger avbrutt av at politimannen konfererte med en kollega. Ulikt tidligere erfaring opptrådte politimannen korrekt, og foreslo aldri at vi skulle gjøre opp på stedet uten kvittering.

Til slutt foreslo Ole Martin samtidig som han leverte ID-kort fra Misjonsalliansen: ”You may have my ID card instead of the driver’s license, sir.”

P (mens han så på ID-kortet med et voksende glis): “Are you a missionary? Are you a brother?”

OM: “Yes, I am a missionary and a born again Christian, sir.”

P (strålende): “So am I, sir, and you are my brother! About the violation, it is OK for now, sir, but next time.... Have a good trip, sir, and God bless!"

Ole Martin fikk igjen alle kort, ingen bot og vi kjørte svært overrasket videre mens latteren brøt løs i bilen. Alltid godt med en broder i nøden!

Klamt!

2010-06-25T14:03:00.000+08:00

Regntiden har så smått begynt på Filippinene. Det regner kraftig noen minutter eller timer hver dag, men det er skikkelig varmt mellom bygene og luftfuktigheten er formidabel.

Sist søndag var vi på gudstjeneste i et slumområde i Manila (se tidligere innlegg). Med stinn brakke og 50 grader "real feel" temperatur, må det gå som det gikk, vi ble søkkvåte av svette. Sjekk bildene!

Hilde "slapper av" i seteraden

Ole Martin med en "klam" hilsen (Ellen Dalland og Pedrito bak)

Sjekk Knut Magne Dallands (t.h.) fuktige fremtreden!

Kaos

2010-06-22T20:51:00.000+08:00

Sist lørdag ventet vi besøk som skulle hentes på flyplassen, 45 minutters kjøretur hjemmefra ved normal trafikk. Tropisk hett og sol da en ansatt sjåfør og Ole Martin i hver sin bil kjørte hjemmefra. Etter noen minutter begynte det å øse ned. Vidusviskerne på fullt hadde plutselig for liten kapasitet, hastigheten på tre/fire felts motorvei ble redusert til gangfart, det ble nesten helt mørkt og sikten redusert til baklysene på bilen foran. Så ble det helt stopp. På noen minutter var veibanen omdannet til ei elv. På det dypeste vasset folk med vann til opp på brystet - på motorveien! Det kraftige regnet, mye søppel i gatene som blokkerer dreneringen og stedvis høye murer langs veien gjorde sitt. Trafikken i Manila er normalt crazy, nå ble den surrealistisk, sittende alene i en bil med nær null sikt og biler med og uten lys over alt som lette etter alternative ruter rundt "innsjøene". Når en i tillegg er relativt ukjent og bare skulle følge etter en lokal sjåfør, ble opplevelsen nærmest skremmende. Køene ble presset sammen, konstant kamp om hver millimeter både foran og til sidene, kjøring på fortau, på gresset langt til side for motorveien, biler som kjørte seg fast eller fikk motorstopp, busser og lastebiler som ga blaffen i alle "med"-trafikanter og midt oppe i det hele, en syklist uten lys. Etter hvert også mye folk i "veien", folk som forlot busser og valgte å vasse i stedet.

Å rekke flyet ble en illusjon, overlevelsesinstiktet overtok. Alle trafikkregler ble satt til side, kampen om millimetrene blandet med bønn om bedre sikt og fraværende motorstopp overtok. Selv vår lokale sjåfør opplevde situasjoen som spesiell, men kunne trøste Ole Martin med: "Det var din første flom, det blir verre".

Vi rakk ikke flyet. Turen til flyplassen tok tre og en halv time. Våre gjester ble innkvartert på hotell ved flyplassen pga tidlig flight neste dag og vi startet på hjemturen. En annen kjørerute ble valgt og like raskt som flommen kom, tørket gatene opp.

Nestekjærlighet midt i slummen

2010-06-20T20:11:00.000+08:00

I hjertet av slumområdet i Malabon ligger ei kirke. Etter en kronglete gåtur inn mellom falleferdige skur og hus, kloakkrenne midt i "gata", søppel, hunder, katter og rotter finner vi pastor Rastys kirke. Slumområdet er en av Manilas største og her er ekstrem fattigdom. Det er store problemer med gjenger, narkotika, alkohol, ødelagte familieforhold og misbruk.

Her startet Rasty opp kirke for noen år siden. Han jobbet da i ei stor kirke i et bra område, men sier han følte et kall til å jobbe i slumområdet. Han har ingen inntekt, men gjør en utrolig jobb for de som bor i området. De driver et omfattende barne- og ungdomsarbeid og ønsker at menneskene i området skal oppleve håp og kjærlighet.

Icery jobber nå som lærer og viser her fram klasserommet sitt

På besøk hjemme hos Pia

Icery og Pia er to flotte ungdommer som er medlemmer i kirka og som bor i området. De fikk gjennom Misjonsalliansen besøke Norge for et år siden. Ei gruppe ungdommer reiste sammen pastor Rasty, bodde hos norske familier, besøkte menigheter og bidro med vitnesbyrd, sang og dans. De gjorde et sterkt inntrykk på alle de møtte. Den siste uka har noen av de norske vertsfamiliene vært her og besøkt ungdommene hjemme, sett skolene, kirkene og arbeidsplassene deres. Det har gitt mange sterke inntrykk som er umulig å formidle med tekst og bilder.

Hjemme hos Icery. Hennes søster bor på et lite rom i andre etasje med fem små barn

Ønsker De svensk eller filippinsk?

2010-06-15T09:49:00.000+08:00

Alle menigheter i Norge må jobbe aktivt for å skaffe inntekter til drift. Hvis medlemmene hadde gitt tiende ville økonomien for de fleste menigheter sett svært annerledes ut. For mange av Misjonsalliansens samarbeidskirker i Manila ville trolig ikke tiende fra medlemmene hjulpet mye, når 10% av lite (eller ingen inntekt) er svært lite. Da gjelder det å være kreativ.

Vi har tidligere skrevet om kirker med skoledrift (ikke ukjent i Norge), innkjøpskollektiv for medlemmene (ikke en svært levende ide i Norge nå) og produksjon for salg i regi av kirka. (Det siste er en døende trend i Norge, men "alle" husker misjonsforeningene med husflidproduksjon til julesalg og basarer).

I regi av Misjonsalliansen arrangeres det livelihood (levebrød) kurs for pastorer. Og her er et høyaktuelt, seriøst og kreativt forslag hentet rett fra kurset, til alle pastorer i Norge:

I og med at dere er i et service-yrke, ønsker å møte menneskers behov, vil gjerne komme tett inn på folk og ønsker å ta hele mennesket på alvor, hvorfor ikke starte massasjeinstitutt? Behovet er sikkert stort, det er ikke behov for lager, frivillige kan trenes opp og kontaktpunktene er mange. Men husk, en skikkelig filippinsk massasje er selvfølgelig dyrere enn en svensk, og må prises deretter.

Lykke til! Trengs det flere råd, veiledning og opplæring, kontakt Norwegian Mission Alliance Philippines. We are here to serve!

PS
På Filippinene er massasje en stor og seriøs bransje med massasjeinstitutt og spa på "hvert hjørne". Tilbudet er mangfoldig og etter norsk målestokk billig. Enda en grunn til å legge turen om Manila.

Det regner, det regner

2010-06-09T15:55:00.000+08:00

Regntiden har startet, tror vi . I hvert fall regner det, dvs. det regner ikke, det REGNER. Ikke vanlig trøndersk duskregn, men kattunger og mattefiller dundrer ned med full styrke, akkompagnert av tungt artilleri og fullt scenelys. I følge kjentfolk er det foreløpig bare starten. Ingen tyfon eller antydninger til flom ennå, det kommer senere. Paraply er som i Bergen blitt en del av standard bekledning. Angående paraply, den brukes flittig hele året, vekselvis som parasol og paraply. Godt å holde seg både bleik og tørr.

Selv om det pøser ned skikkelig når det først regner, er det full syden-varm og vel så det hele tiden og topp vær mellom bygene. Herlig, forfriskende, spennende og eksotisk!

På jobb uten gravide mager og nyfødte som skriker

2010-06-07T09:18:00.003+08:00

Hvorfor må nordmenn dra til Filippinene for å gjøre en jobb her? Hva gjør vi her? Jeg (Hilde) har jobbet ei stund nå, vært på kurs ei uke og besøkt Marinduque igjen. I tillegg driver jeg fortsatt og lærer (prøver å lære...) tagalog. Mine oppgaver er først og fremst å sørge for at dere i Norge får informasjon om arbeidet her og at flere får lyst til å bli støttespillere. Det vil si at jeg skal sørge for at det kommer nyheter på de ulike websidene og til bladet vårt Tsjili. Jeg jobber i Sponsor Relation Team, avdelingen som har ansvar for alle fadderavtaler, oppfølging og rapporter. I tillegg er jeg med som konsulent i forhold til helse, veileder studenter og tar i mot besøkende.

På besøk i en kirke som driver sommerskole for barn i nabolaget.

Jo da, jeg savner gravide mager og nyfødte som skriker! Jeg savner alle mine flotte kollegaer i Norge og jobben som jordmor, men samtidig er det utfordrende å jobbe med nye oppgaver i en annen kultur og med andre språk. Et besøk ute i slumområdene gjør at en får lyst til å fortsette. En kjøretur er nok til å oppleve de voldsomme kontrastene. Noen av oss vokser opp med alle muligheter åpne, mens det store flertallet strever og har lite eller ingenting.

Behovet blant barn og unge her på Filippinene er enormt. Det er utrolig mange forsømte unger. Misjonsalliansen jobber spesielt mot denne gruppen, blant annet med hjelp til utdanning. Det er ikke en selvfølge for et barn her å få gå på skole. Familien har sjelden råd til transport, skoleutstyr og tapt arbeidsfortjeneste. Mange barn jobber for å bidra til at familien får inntekt.

Fo to uker siden var jeg på kurs sammen alle helsearbeiderne i organisasjonen. For meg ble det en interessant kulturell opplevelse. Kurset ble holdt på Manila Universitet, og var om ledelse og prosjektarbeid innen helse. Fem dager, en times reise hver veg til og fra Manila (vi bor i Quezon City, Metro-Manila), 25 deltagere (8 fra Bangladesh) og utrolig mange og lange pauser med masse mat. Jeg har aldri tidligere opplevd en mer høytidelig overrekkelse av diplom for vel overstått kurs. Mange bilder ble knipset og flere taler holdt. Det var en annen måte å få overrekt kursbevis på enn det jeg har opplevd i Norge. Der ligger gjerne beviset ved utgangen siste dagen og navnet må en gjerne skrive på selv. Jo, jeg lærte litt også, men hadde kurset vært i Norge ville det vært ferdig på to dager.

Drosjeturen til universitet var like spennende hver dag. Drosjesjåførene kjører gjerne 24 timers skift fordi de leier drosjen et døgn for ca 200 kr. Drosjen henger sammen… så vidt! Du er heldig dersom du treffer på en som vet akkurat hvor du skal. Hjemturen fra universitetet skulle vise seg å bli en utfordring, - det ble umulig å finne en ledig drosje. Tog/T-bane ble da løsningen (heldigvis sammen to andre kursdeltagere første dagen). Egne vogner for kvinner gjorde at turen føltes tryggere, men utrykket "sild i tønne" fikk plutselig mening. Det var stappfullt i vogna da vi stoppet på stasjonene. Der sto en mengde kvinner og ventet, og alle presset seg inn i vogna da dørene åpnet. Jeg er glad jeg er minst et hode høyere enn de fleste her. Da fikk jeg i hvert fall litt luft og sikt.

Jeg opplever fortsatt at kulturen krever en del tilpassing og læring. For meg er det en utfordring å bruke lang tid på det meste og å kose meg med alle "meriendas"/snacks som serveres til alle tider. Det er ikke sjelden å bli invitert ut på gangen fordi de andre ansatte på kontoret ønsker å dele en snacks (varmt måltid + kaker + kokosjuice)! Jeg prøver å sette pris på det, men det blir jo som å spise middag flere ganger hver dag! Det er vanskelig for en stressa nordmann å bli vant til filippinsk arbeidskultur. Tida har en annen betydning her (og er vel ikke like kostbar som i Norge heller hvor man opererer med helt andre lønninger).

Kort oppdatering.....

2010-05-22T20:50:00.000+08:00

Lars er operert for andre gang og tilbringer mange timer daglig i godstolen på stua - igjen. Operasjonen var i følge legen vellykket. Skrue og nytt korsbånd på plass. Menisken hadde fikset seg selv før operasjonen. Nå er planen å kaste krykkene om et par uker, kunne gå normalt etter fire uker og kanskje sparke fotball igjen over jul. Forutsetning: Masse hard trening.

Ellers er det varmt. Det er ikke mulig å flytte seg en meter til fots utendørs uten å bli søkkvåt av svette. Termometeret i bloggen (se sidespalte lenger nede) viser målt og opplevd temperatur. Den opplevde er absolutt ingen overdrivelse.

Kommende fredag drar familien Hartvigsen på ferie til Norge. De er den norske familien vi jobber sammen med i Manila, så i en periode fremover blir vi de eneste norske i Misjonsalliansen på Filippinene. Håper de som er på ferie kommer tilbake uthvilte og med masse energi.

Shout To The Lord

2010-05-13T14:11:00.003+08:00

Brent barn

2010-05-09T09:48:00.007+08:00

I dag har vi vært i slummen og i det som er enda verre; nedbrent slum. For to uker siden var det brann i et slumområde i Quezon City (Stor-Manila er oppdelt i flere byer. Quezon City er den største og den byen vi bor i). 2000 familier og minst 7000 mennesker ble husløse. Nå er de fleste tilbake i ruinene og har startet gjennoppbyggingen av slummen.

Hilde var invitert med av bekjente som frivillig helsearbeider for organisasjonen Springboard Foundation. Den har ingen ting med Misjonsalliansen å gjøre. Ole Martin var med som sjåfør og disponibel.

I løpet av noen minutter ble det satt opp noen stoler og bord halvveis inne på fortauet i ei trafikkert bygate i utkanten av slumområdet. Et nedbrent butikklokale ble ryddet (med spader) og fungerte som apotek. Tre leger, to sykepleiere og åtte, ti andre var med. Så var det bare å ordne køen. Alle fikk målt vekt og temperatur før de fikk behandling av lege og evt. sykepleier for sår og annet.

En gutt på ti kom med et dypt kutt under foten. Han gikk uten sko og var "møkkete".
Ei ung mor kom sammen sønnen på under ett år. Mora hadde store brannskader på den ene siden av kroppen. Gutten var stygt forbrent på brystet og magen.
En eldre mann feilet ikke noe spesielt, men fikk litt omsorg før han tuslet tilbake til pappeskene på ei nærliggende bro, og var hjemme.
Ei jente på åtte var hoven i kinn og øre. Kusma? Tannverk? Allergi? Sannsynligvis hadde hun fått juling, uten at mora kunne redegjøre for hva som hadde skjedd.
Ei mor kom med to magre barn fulle av sår som ikke fikk annen diagnose enn at de var underernærte, sultne og blakke.

Alle som kom fikk gratis hjelp, ute, på gata, 35 i skyggen, mens trafikken dundret forbi og klokakklukta reiv i nesen. Og vi? Vi slo på aircondition i bilen og kjørte hjem etter fire timer til dusj, vaskemaskin og kjøleskapet fullt av kald drikke. Verden er blodig urettferdig, og du og jeg som er født i Norge er vinnerne!

Union Church og Fitness First

2010-04-28T13:11:00.000+08:00

Vi har bestemt oss for å bli medlemmer av Union Church. Det er en internasjonal kirke hvor alt går på engelsk. En stor og aktiv kirke med mye folk på alle gudstjenester. Gudstjenestene er ulike i formen og rettet mot forskjellige målgrupper. Kirka ligger i Makati, 25 minutter hjemmefra med bil på søndag morgen når det ikke er mye trafikk.

"Vår" gudstjeneste starter 8:30 og er uformell og enkel, med mye lovsang og etter vår forstand med inspirerende, god og klar forkynnelse. Vi trives allerede. Mange hyggelige mennesker som deltar i et variert og stort arbeid. Når en av pastorene i tillegg minner om vår egen gode venn og fremragende pastor fra Salem i Trondheim, Jann Even Andresen, ble valget enkelt. Å stå sammen mange hundre mennesker fra forskjellige land og synge de samme sangene som i Salem, er også en god opplevelse som gir mersmak. Nå leter vi etter et lite fellesskap tilknyttet kirka å være med i.

Ole Martin har svelget mange av sine prinsipp og blitt medlem på helsestudio, "Fitness First Eastwood City". Årsaken til omvendelsen er voksende alder og mage i tillegg til dårlige alternativ. Alle veier er asfaltert, "marka" er svært langt unna, temperaturen og luftfuktigheten er mildt sagt høy og luftforurensingen i Manila er enorm. Nå trener vi begge på tredemølle og løfter jern, trykker på apparater og speiler oss ca tre ganger i uka. Heldigvis er stedet innefor gangavstand hjemmefra (ypperlig oppvarming i +33 grader) og har åpent tidlig og sent.

Fasinerende og utfordrende

2010-04-26T20:31:00.004+08:00

Filippinere er selvfølgelig ulik nordmenn. Det er fasinerende og spennende, men også utfordrende. I Stor-Manila bor det et sted mellom 15 og 20 millioner mennesker, 3-4 ganger så mange som i hele Norge. Det gjør noe med folk.

Vi møter nå mer eller mindre fast på kontoret. Begge deler vi kontor med flere filippinere. Kontorene er små, pultene er små og til og med kontorstolene er små. Mange filippinere elskerå spise - gjerne hele tiden. "Am snack" (formiddagsmellommåltid) og "pm snack" (ettermiddagsmellommåltid) er like selvfølgelig som lunsj. Snacks fortæres gjerne ved arbeidsplassen, akkompangert av høylydt samtale på tagalog (filippinsk). Når de gjerne tar en trall ved kontorpulten i tillegg, er arbeidsmiljøet fulkomment. Fasinerende og så absolutt utfordrende.

En svært nærliggende konklusjon etter å ha bodd i Manila noen måneder er at filippinere elsker støy. Det er lyd over alt. Trafikkstøy er det ikke så mye å gjøre med i en by som sliter med alt for mange biler, men over alt hvor det er mennesker er det musikk - høy musikk. Gjerne flere musikkilder samtidig som konkurrerer om oppmerksomheten. Mange musikkanlegg bærer også preg av å ha vært misbrukt. Høyttalere er sprengt og kvaliteten på musikken (støyen) er deretter. Som om ikke det var nok, synger mange filippenerne med, enten de kan synge eller ikke. Frimodigheten er stor. Forrige helg var vi på familiedag sammen alle ansatte i misjonen (en dag som hadde fortjent egen omtale). I badeparken vi besøkte var det utleie av video-oke-anlegg (i flertall). Da snakker vi ikke om små anlegg til forsiktig og intimt bruk, men skikkelige PA-anlegg som høres! Og folk synger frimodig. Fasinerende og utfordrende.

Trafikken har vært omtalt i bloggen før. Å kjøre i Manila føles av og til som å være på racer-banen (tror jeg, jeg har aldri kjørt løp). Det er om å gjøre å komme først frem, og det meste er lov. Mye sniking, lurekjøring, egoisme og lite hensyn. Busser er store og tunge. De tuter og dundrer i vei, så det er bare å passe seg. Politikere kjører med blålys og kraftige horn, og gjerne med eskorte, motorsykkel foran og en bil to meter bak politikerens store svarte SUV med sotete ruter. Utrykkningskjøretøy med blålys er det derimot ingen som bryr deg om, de står i kø. En skal være frisk for å bli syk og trenge ambulanse her. Jeepneys, de lokale minibussene, bruker et til to felt av motorveien som holdeplass, og smyger og snirkler seg frem i trafikken. Karosseriene er mye dekorert, både med kunstlakk og all verdens stæsj som gjør de både lengre og bredere enn nødvendig. Kantete og tunge kjøretøy som en helst skal holde seg unna. Mopeder er det over alt. De snirkler seg frem på kryss og tvers og kjører forbi på begge sider. Hyppig speilbruk er like viktig som å se fremover, som å gjette på hvor bilen i feltet ved siden av skal (eller i hvert fall bilen som er ved siden av enten det er et felt der eller ikke), som å prøve å gjette på hvilket felt som beveger seg raskest (jamfør kassakøen på super'n), som å unngå å meie ned en fotgjenger som krysser motorveien, som å forstå at hele køen i full bredde forskyver seg som en stim ett til to felt til høyre når vi nærmer oss en U-turn. U-turn er en lovlig usving-sluse på motorveien. Så absolutt fasinerende og utfordrende.

Filippinere er et kjønnsforrvirret folk. Tagalog skiller ikke på hankjønn og hunkjønn i språket og det overføres til engelsk. I tillegg er de fleste filippinere svært høflige og bruker høflighetsform i alle setninger når de snakker til noen de mener er eldre eller overordnet. Hver for oss blir vi ofte tiltalt med både "sir" og "mam" i samme setning, gjerne ispedd "po", som er høflighetsformen på tagalog. Ole Martin kan godt møtes med "Good morning mam po" på kontoret om morgenen. De er heller ikke så nøye på å skille mellom "he" og "she". Det gjør det litt ekstra spennende når en skal på toalettet på noen restauranter som har merket dørene med nettopp "She" og "He".

Laydyboys er et fenomen som er utbredt på Filippinene. Ladyboys er gutter som er kledd og sminket som jenter. Du finner alle avskygninger, fra feminine gutter til rene transvestitter. Hvilken seksuell legning de har vet ikke vi, men bare et lite mindretall er prostituerte. En gutt kledd som jente på skole i Norge ville utvilsomt blitt utsatt for mobbing. Her er det akseptert, også i barneskolen. At alle aksepteres som de er er positivt, men en kan stille spørsmål ved om ikke kulturen i seg selv bidrar til å skape kjønnsforvirring. Fasinerende er det uansett.

Mye er spennende for trauste nordmenn fra småbyen Trondheim. Ta deg en tur og opplev filippinere og Manila. Fasinerende og utfordrende!

Volontør til spesialskule? - Misjonsalliansen.no

2010-04-20T20:41:00.000+08:00

Volontør til spesialskule? - Misjonsalliansen.no

Fra minus 20 til pluss 30 - Misjonsalliansen.no

2010-04-20T20:40:00.000+08:00

Fra minus 20 til pluss 30 - Misjonsalliansen.no

Lars igjen, nå går det fremover

2010-04-11T20:13:00.002+08:00

Lars er nyoperert og har tilbragt tre døgn på sykehus. Det var en fornøyelse å snakke med legen etter inngrepet. -Jeg bøyde kneet til Lars 125 grader etter å ha fjernet arrvev og menisken er mindre skadet enn forventet, var beskjeden vi fikk. Nå er det kun fysioterapi og trening som gjenstår før neste operasjon kan gjennomføres for å fikse korsbåndet. Takk til alle dere som ber og sender hilsninger!

Utsikten fra sykehusrommet i åttende etasje viser noen få av Manilas mange skyskrapere.

Med førstehjelp på timeplanen

2010-04-08T15:10:00.006+08:00

Disse bildene er fra Salambao sist mandag. Sykepleierstudentene Hilde Nevland og Malene Brekke hadde førstehjelpsundervisning for mødre, ungdommer og helsearbeidere.

Interessen var stor og smilet ofte tilstede når Hilde og Malene demonstrerte og forklarte. Kvinnene fortalte om egne erfaringer både med skader, sykdommer og behandling så det ble en gjensidig læring for oss alle.

Ungene lekte rundt oss hele tiden og var ivrige på å bli fotografert. Mer enn tredve kvinner og ungdommer deltok i undervisningen, mens noen menn var nysgjerrige tilskuere i bakgrunnen.

Dagen etter tok vi turen til Marikina og deltok i helsesjekk som tilbys fadderbarna i Misjonsalliansen hvert år. Marikina har 456 000 innbyggere og er en av byene som utgjør Metro-Manila. Mange frivillige (kvinner, tannleger og lege) brukte to hele dager på å gjennomføre helsesjekken.

De fleste som fikk helsesjekk var ungdommer og hadde vært med på dette før, men mange var likevel spente og grudde seg litt. Jeg ble imponert over hvor rolig alt foregikk med så mange ungdommer tilstede. Hilde og Malene assisterte legen, men startet dagen med et mini-kurs i førstehjelp for ungdommene. Det ble mye latter da øvelsene skulle prøves ut!

Operasjon 7/4

2010-03-29T22:51:00.000+08:00

Dagens situasjon i 12 Titan street:

Ole Martin og Hilde er inne i den siste uken som språkstudenter. Mandag starter vi for fullt i jobb, men fortsetter med språk i tillegg. Tagalog er like vanskelig, men vi forstår heldigvis noe. Vi gleder oss til å komme i gang med jobb.

Lars er fortsatt avhengig av krykker, selv om han kan bevege seg noe uten dem innendørs. Han har vært på ny MR-undersøkelse og det er nå bestemt at det blir operasjon 7/4. Det er for lite bevegelighet i kneet ennå, slik at korsbånd og menisk må fikses med en ny operasjon senere. Han holder motet oppe og er positiv, men det er klart at det er kjedelig å være så mye i ro.

Innendørs har vi leieboere i form av en musefamilie ( i kjøkkenskapene...). Det er stort sett Hilde som har hatt nærkontakt med dem (egentlig er de ganske så søte, men litt plagsomt å ha dem blant matvarene). Tette plastbokser er innkjøpt i mengder og alt vi har av matvarer er nå trygt plassert inni. Kanskje vi burde hatt en katt?

Torsdag drar vi på påskeferie uten ski og kvikklunsj. Årets skiferie erstattes med sol, sjø og varme i Batangas. Hilde savner unger og familie (og skulle gjerne vært på en skitur på Røros). Med Skype og IP-telefon går det heldigvis veldig greit å holde kontakt selv om avstanden er stor.

Vi har innsett at Manila er enormt stor med voldsomt mange mennesker. Vi er helt avhengige av kart dersom vi skal bevege oss utenfor "vårt" nærmeste område. Overalt mellom skyskrapere og finere strøk fins slumområder. I hvert lyskryss er det selgere og tiggere (voksne, ungdommer, menn, kvinner, små barn og funksjonshemmede). Det er umulig å ikke reflektere over hvor godt en har det selv. Det er umulig å bli vant til at det er slik. Det er umulig å ikke bli berørt. Det hjelper å tenke at vår organisasjon er her for å hjelpe noen. Utfordringene er mange og behovene enorme.

Bli Fadder

2010-03-23T06:54:00.000+08:00

Bli Fadder- Misjonsalliansen.no

Asiakonferanse

2010-03-22T22:09:00.002+08:00

En uke med trivelig besøk av nordmenn fra Kina, Kambodsja og Norge er over. Misjonsalliansen har hatt Asiakonferanse her på Filippinene og 14 barn med foreldre og andre voksne har vært sammen og delt erfaringer, opplevelser og aktiviteter.

Søndag delte vi oss opp i tre grupper og dro på besøk til ulike områder av Manila. Vi deltok på gudstjenester i tre samarbeids-kirker. "Vår" gruppe dro til et område helt sør i Manila. Det er et sted med mye fattigdom, men uten det bypreget som andre slumområder har. Pastor Enrique i kirka vi besøkte fortalte at taket ble tatt ved siste flom og tyfon, og at de ennå ikke hadde hatt mulighet til å reparere det ordentlig. I regntiden blir hele området til et gjørmehull. De hadde noen få instrumenter i kirka, men de var utslitte og nesten umulig å spille på. Gudstjenesten startet med flott sang av en mann på 84 år.

Deretter var det barnekor og solister. Pastoren fortalte han hadde sovet dårlig siste natta fordi han skulle holde preken på engelsk. Ikke verst at han faktisk talte på engelsk for vår skyld (egentlig litt flaut for vår del, men det sier noe om gjestfriheten her i landet). Det er fortsatt utrolig å oppleve hvor vennlige alle er. Vi møtte også noen av barna som er med i Misjonsalliansens fadderordning.

Pastoren og familien bodde i nabohuset som også er menighetskontor.

Området bar preg av mye nød og fattigdom. De frivillige som jobber for Misjonsalliansen fortalte at det er en stor utfordring å få foreldrene til å sende barna på skolen fordi de trenger hjelp av barna til å skaffe inntekter.

Mandag var våre gjester fra Kina, Kambodsja og Norge på møte på kontoret med velkomstparty der prøvesmaking av matretter (bl.a. kokt andeegg med foster) og bambusdans var noen av innslagene. Tirsdag reiste vi alle til Eagle Point som ligger ved kysten tre timers kjøring fra Manila. Ren luft, sjø og sol gjorde at vi alle trivdes og fikk stort utbytte av dagene der.

Det var eget opplegg for både barn og voksne i tillegg til mange trivelige fellesaktiviteter. De sprekeste av oss sto opp kl 04:45 en morgen og gikk opp på en topp i nærheten etter 20 minutters kjøretur med jeepney. Turen startet i mørke og med lommelykter. Flott å oppleve soloppgangenkl 06:00!

Slipperser, musefeller og whitening solkrem

2010-03-22T20:56:00.002+08:00

Det er varmt i Manila. :-) Vi har etterhvert erfart at det beste skotøyet å gå i er de som dekker over minst mulig hud. Det vil si at badeslipperser er det best egnet fottøyet både for oss og de fleste andre som bor her. Billige sko fra ca 10 norske kroner og enkle å holde rene. Med fuktig luft, + 30-35 grader og stekende sol er det hett og klamt utendørs. Paraplyer ser vi ofte i bruk, men da for å beskytte mot sola.

Musefeller, myggspray og Baygon er andre nødvendigheter når man bor her. Med varme og fuktighet er det en del dyr som trives godt. Her hos oss er det fritt frem under dører og vinduer. I helga har vi hatt selskap av ei mus (eller er det en familie?) som stadig tok noen runder på stua. Ei firfisle og en kakkerlakk havnet i musefella, men musa er like levende. Trivelig med litt liv i huset.... Vi har heldigvis ikke møtt noen slanger ennå.

Sola ja, den er sterk! Vi lyse nordmenn trenger beskyttelse for ikke å bli brente. Problemet er å finne solkrem uten whitening effekt og faktor 70. Her er det nemlig in å være hvitest mulig, så alle hudkremer, shampoer og såper reklamerer med whitening effekt. Solkrem får vi kjøpt kun med faktor 30 eller høyere. Mens vi nyter sola iført badetøy sitter de fleste filippinerne i skyggen eller bader i sjøen fullt påkledd.